Blir drømmen til mens du planlegger?

Erling Dokk Holm funderer rundt samferdsel, budsjett og jernbane. Han omtaler også Østfold der IC-linjene og forholdene i Fredrikstad, Sarpsborg og Halden i dagens Aftenposten (8/8 2019).  Jeg vil begynne hans avslutting: ”Og så kan vi ta beslutningene ut fra det”. Han henviser her til at samferdselssektoren er ”en salig røre av valgflesk, optimisme, teknologiske utopier og drevne politikere” og etterlyser klarere beslutningsgrunnlag for bruken av nesten uendelig mye offentlige midler.

I Fredrikstad og Sarpsborg er vi en gruppe som i mange år har kjempet for å få frem et beslutningsgrunnlag som ikke bygger på de forhold Holm trekker frem, men som ber om konkrete, målbare, kvantitative grunnlag for å kunne beslutte om den nye toglinjen skal presse seg gjennom byene i 60 meters bredde og en byggeperiode i byene på opp mot ti år, eller om linjene skal legges i en rett linje fra Råde stasjon – som er den mest populære pendlerstasjonen med stor parkeringsplass – til en sentralt beliggende stasjon på Rolvsøy midt mellom Fredrikstad og Sarpsborg. Denne traséen er ikke utredet! Drømmen er ikke behandlet reelt! Den er overhodet ikke planlagt!

Det har derimot oppstått en forståelse av at det er foretatt en politisk behandling av at linjene skal og må gå gjennom byene. Det er faktisk ikke tilfelle. En rapport fra Bane Nor / Jernbaneverket er ”tatt til etteretning” i kommunestyrene for mange år tilbake.

Vi lar den problemstillingen ligge, og ser på alternativene for jernbaneutbyggingen, som ikke er vanskelige å se. Vi har i dag et fungerende linjesystem mellom de største byene i Østfold: Fra Moss til Fredrikstad, Sarpsborg og Halden. I tillegg har vi linjer helt til Askim! Historisk sett, da tiden var lenger og ønsket om å komme til toget handlet om å gå eller sykle, nærhet til stasjonen var viktig, og togene stoppet ofte, lå det tett i tett med små stasjoner langs linjene. De ligger der fremdeles!

Om vi ser til Oslo, bruker folk T-banen, trikk eller buss for å komme til toget på Oslo S. Man er vant til å bruke flere kommunikasjonsmidler for å nå hovedmålet for reisen. Ser vi strukturelt på linjenettet i Østfold i dag, kan det benyttes på samme måte – dersom en knutepunktstasjon for jernbane, buss og bil/parkering legges til Rolvsøy. Da unngår utbyggerne kvikkleire og ”uendelige” dybder i gjørme før de treffer fast grunn til fundamentering av den nye banen. De unngår i tillegg ekspropriering, erstatningssaker, riving av flere hundretalls hjem, å skade historiske områder og handelsområder, og å skjære gjennom to bysentra.

Hr Holm mener at bane gir en drøm om utvikling av områdene rundt jernbanestasjonen. Det har ikke vært tilfelle der Fredrikstad Jernbanestasjon har ligget sien slutten av 1800-tallet, ei heller omkring Sarpsborg jernbanestasjon. De er i ”bakevja ” i byen begge to. Den nye stasjonen i Fredrikstad er planlagt i områder der folk allerede ferdes, og derfor vil det bli en naturlig utvikling omkring den, men det er ikke først og fremst fordi banen kommer, men fordi området er sentralt i byen. Det vil allikevel ikke på svært lang tid bli nok folk som kan gå eller sykle til stasjonen slik den er planlagt nå, før en kraftig boligbygging i området rundt er gjennomført. Planen for den nye stasjonen er at det overhodet ikke skal være noen biloppstillingsplasser på området!

Ser man på kartet – og et satelittbilde - over området nord for Glomma, fremtrer Sarpsborg og Fredrikstad som en by. Det skal ikke mange glimt inn i en eller annen krystallkule før man skjønner at det er den veien utviklingen disse tvillingbyene (som også har en felles historie), går. De blir om kort tid en by - og får én administrasjon i en eller annen form. Det er på tide å se i den retningen – ikke bygge på en linjeplan fra 1870-tallet! Drømmen i dag er en effektiv trafikkavvikling der så mange som kan, bruker egne muskler for å komme til toget. Det kan gjøres ved å bygge en knutepunktstasjon, samle trafikktilbudet i en terminal og gi folk som bor langs banen en mulighet til, uten å bruke bil,  komme både til Oslo, Gøteborg og kontinentet. Det minste, og billigste, som kan skje, er å utrede de faktiske mulighetene som ligger i en slik drøm. Dersom det gjøres, kan vi treffe beslutninger på er reelt grunnlag uten valgflesk og teknologiske drømmerier.

Nå har LO tatt litt mye Møllers tran!

Det foregår et interessant spill for tiden. Det heter ”hvem har makten?” Gjentagende ganger kan vi se at pressen er på hugget etter enhver avgjørelse regjeringen gjør. Den foregående rødgrønne gjorde ingen ting de siste årene den satt, noe som ble grundig dokumentert da kommisjonen etter 22. juli affæren ble lagt frem. Men deretter ble det liv i leiren.

Alle de ansvarlige for misèren og den manglende gjennomføringen forsvant fra sine plasser som dugg for solen – men det hadde selvsagt ingen ting med manglende evne til å gjennomføre pålegg og vedtak, neida – en serie andre grunner ble lagt frem uten problematisering fra pressehold. Ansvarshaverne fikk ta sine hatter i ro og mak og forsvinne ut i kulissene en liten stund. Men vi i disse dager at de samme personene - med unntak av daværende politidirektør – titter frem her og der, slenger med leppa og varmer opp igjen til kamp mot den sittende regjeringen som etter deres utsagn ikke får gjort noe! Fremdeles uten pressens kritiske lys eller analyser.

LO er en maktfaktor i det norske samfunn.

De er en såpass sterk maktfaktor at de selv mener de skal – og bør - overprøve lovlige valg, og regjeringens beslutninger.  Det er klart at man kan ha meninger motstridene sittende styringsverk – heldig vis. Men når regjeringen ønsker å slippe flere til i næringslivet som en prøveordning – sterkt beskyttet og skjermet – i form av midlertidige ansettelser, og LO sier nei, mener den samme grupperingen at Regjeringen skal bakke. Regjeringen skal rette seg etter det LO mener – dermed basta.

LO har vedtatt at medlemmene skal gå til 2 timers politisk streik i januar mot vedtaket om å slippe flere inn i arbeid. En slik aksjon – som er helt lovlig – og vel innenfor rammene for den slags aktivitet, er avtalt mellom de såkalte partene i arbeidslivet, rammer uansett deg og meg. Vi som eventuelt måtte ha behov for de tjeneste akkurat når streiken slår inn, får det ikke gjort fordi LO mener at det er viktig å protestere politisk. Det er ingen tragedie – for de tar neppe ut tjenester som kan medføre fare for liv og helse.

Men det mange medlemmer i LO bør vurdere, er om de fortsatt vil være medlem i et system som forsøker å overkjøre den lovlig valgte regjeringen – som faktisk et meget stort antall medlemmer av LO også har valgt inn! LO er ikke i takt med svært mange av sine egne medlemmer, men med sin egen ideologi – og den er at Arbeiderpartiet har rett – uansett hvor feil de har, eller hvor lite de gjør.

Det hjelper ikke med tran i en sådan stund. Det må handling til – fra de medlemmene av LO som ikke sympatiserer med denne radikale linjen – til skade for alle oss andre.

Et skikkelig blåmerke er herved avlevert til – nei ikke til LO, for de gjør det de tror er riktig – men til de medlemmene som ikke tar konsekvensen av sine manglende handlinger!

CHA 12 2014

Mer idrett for folket – i hvertfall de i ungdomsskolen.

Arbeiderpartiet vil ikke ha Wang Ungdom inn i Fredrikstadskolen.

Partiledelsen og bystyregruppen anfører det ene argumentet etter det andre om hvor fælt det vil bli i byen dersom det skolesystemet får innpass her i byen. Det gjelder riktig nok bare i ungdomsskolen – for i videregående driver Wang for full maskin. Og på ungdomsskoletrinnet kan barna i Fredrikstad utsettes både for et internasjonalt skoletilbud og for Steinerskolens eurytmi og helhetstenkning - som man visstnok ikke finner i den enhetsskolen AP er så glad i.

Men dersom Wang Ung får innpass, får vi fra den rød-grønne siden inntrykk av at det offentlige tilbudet kommer til å bli utarmet, skolens ”inntekter” kommer til å gå drastisk ned – og ingen andre enn skoletapere, problemelever, særinger og potensielle ”drop-outs” blir igjen i fellesskapets skole for ensretting og velferd. For ikke å snakke om alle lærerne som kommer til å forsvinne over til denne fremmede skolen. Restelevene i offentlig skole blir taperne, blir vi velmenende forklart av alle fra SV til SP.

Slik jeg har forstått Wangs tilbud til ungdom, følger deres undervisningsopplegg offentlige planer og målsettinger og har nesten det samme innholdet som ”enhetsskolen”. Deres tilbud for videregående er av samme kvalitet. Denne skolen fungerer, etter det jeg kan skjønne, på beste måte for de som er litt mer enn vanlig interessert i idrett – og litt mindre interessert i teoretisk skolegang.

Men i Aps verden er dette spranget i innhold fra ungdomsskole til videregående langt over grensen til det akseptable. Ungdomsskoleelevene må beskyttes mot sine egne interesser i idrett. Så lenge AP Fredrikstad har makt til det. For i løpet av sommerferien fra ungdomsskole til videregående - kan elevene risikere å synke ned i kapitalismens pøl, undergrave fellesskapets inkluderende sfære og flagge ut av Aps politiske kontroll! Det gjelder om de blir elever ved Wang Videregående for idrettsinteressert ungdom.

Men Arbeiderpartiet med sine partnere SV/SP anstrenger seg for å holde elevene innenfor sin påvirkningssfære så lenge som mulig. Politikerne gjør det de mener at de kan for å holde på skoletilbudet. Linjen er helt klar; alle skal med. Hovedlinjen er at alle skal være sammen i fellesskapet, alle skal ha de samme idealer, være like og dyrke de samme interesser. Nå har AP-ledelsen bestemt at alle ungdommer skal være like glade i idrett.

- ”Vi skal styrke tilbudet i helse og idrett for alle elever. Wang har gode hensikter med sin søknad, men vi må verne om fellesskolen”, sa Atle Ottesen (Ap) i formannskapet 16/10. Jeg går ut fra at 200 meter på idealtid blir et del av det nye valgfaget.

Det er underlig at ikke AP lokalt har flere som arbeider innenfor grunn- og ungdomsskolen, og som kunne veiledet partileder og ordfører i denne saken. For det første er ikke idrettsglede noe man kan vedta. Grunnen til at noen søker spesifikke linjer for kroppsutøvelse er bygget på interesse. Å legge flere timer med gym sammen med kostholdslære skriftlig inn i den daglige virksomheten i ungdomsskolen er neppe godt nok for de som er interessert i faget, og en svært dårlig løsning for dem som er lei av mas om trim, helse og sunn mat og gruer seg til fellesdusjen etter å ha løpt etter baller og hoppet høyt og langt uten virkelig å forstå hvorfor.

For det andre må og skal skolene forholde seg til kompetansemål satt opp av det Kongelige Norske Undervisningsdepartement. De målene er det ikke mulig for verken Arbeiderpartiet eller SV i Fredrikstad å påvirke direkte ved et vedtak i formannskap, eller ved et bystyrepålegg til skoleledelsen i kommunen. Og takk for det.

I det siste har vi sett noen svært uheldige og innsiktsløse håndteringer av lokale problemstillinger i Fredrikstad fra den sittende såkalte posisjonen. Ideologien herjer og styrer, og der man i byens demokratisk valgte ledelse ønsker endring stoppes det av LO. Har så Wang Ung-saken noe med parlamentarismen å gjøre?

Tja. 

Vi ser at den rødgrønne fløyen ikke på noen måte ønsker å komme seg fra det totalitære over i en mer liberale holdning. Privat initiativ skal stoppes, engasjement begrenses og vekst hindres – eller kontrolleres. Hva har det gitt Fredrikstad? Ikke meget. Byen ligger her i bakevjen og byens nåværende politiske ledelse ser at verden omkring oss endres kraftig – uten å gjøre noen forsøk på å endre forholdene i byen sammen med den.

Vi vet at alt for mange ungdommer dropper ut av fellesskapets skole i dag. Det må være et mål å demme opp for det. Aps modell i denne saken er å gi elevene mer av det som vi vet ikke virker; om du ikke liker ungdomsskolen, skal du lære mer. Om du  ikke er særlig glad i idrett, skal du få mer av det – fordi noen andre synes det faget er helt topp. Men lærerne er de samme – budsjettene er de samme – og skolene med sine miljøer forblir uendret. Å tro at man på lokalt nivå kan endre skolens mål, demme opp for idrettsungdommenes interesser og forsøke å stoppe alle nye tilbud med frykt er i beste fall gammeldags.

Rektor ved Wang toppidrett argumenterte slik mot ordfører Nygaard (FB.no 8/10.14): :

- ”Enhetsskolen er en god ting, men den står sterkest hvis vi erkjenner at det på noen områder, og for noen elever, er best å gå på andre tilrettelagte opplegg. Dette har norsk skolepolitikk åpnet opp for i mer enn 30 år, under vekslende regjeringer og Storting. Enhetsskolen har overlevd denne utviklingen og vi har ikke fått en storstilt kommersialisering av norsk skole.”

Det er på tide at Fredrikstad kommer inn i en ny tid.

”Styggen på ryggen” i Fredrikstadpolitikken.

Når vi om vel ett år går til valg i Fredrikstad, kan du velge mellom en rekke partier. På listene finner du navnene på alle de som gjerne vil være med i politikken og lede byen i en eller annen retning. Alle mener forhåpentlig å gjøre det beste for de fleste. I demokratisk sammenheng,  tenker vi at flertallet i folket vinner den politiske makt. Det er faktisk ikke tilfellet her i byen. Det er noen andre som bestemmer. LO bestemmer. De personene du ved nominasjon og offentlig valg har plukket ut til å representere deg og din mening, er faktisk ikke de som utøver makten i byen – dersom du velger Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ønsket å finne ut om den parlamentariske modell var mer egnet enn dagens metode for å styre Fredrikstad. Innføring av parlamentarisme ville, mente partiene, gi mer åpenhet, frata rådmannen en del makt, og gi mulighet for direkte politisk påvirkning av beslutningene som fattes i byen. Det motsatte – slik byen styres i dag – ville forbli et ”rådmannsvelde”, hva nå enn det måtte være, men fælt høres det ut!

I lang tid har innføring av parlamentarisme vært tema i politiske samtaler, debatter og grunnlag for diskusjoner i alle mulige celler, fora og andre treffpunkt for de folkevalgte politikere og andre interesserte. Svaret på om byen skulle tre inn i en ny styringsform skulle avgjøres på førstkommende bystyremøte. De folkevalgte skulle stemme ja eller nei til parlamentarisme. Slik gikk det ikke. LO bestemte for dem.

”Ledelsen i partiet burde stoppet denne saken for lenge siden” uttalte Jardar Hendrichsen, nestor i LO til Demokraten 16/10. ”AP-laga har vært motstandere av parlamentarisme hele veien”, fortsatte han. På et møte mandag 13/10 på Hotel City stemte representantskapet i Fredrikstad Arbeiderparti nei med 56 stemmer - mot 36. De 36 var hovedsakelig bystyrerepresentantene for Arbeiderpartiet – med andre ord de du har vært med på å velge som dine representanter for din mening i det politiske liv – om du stemte på dem.

Demokraten skriver at på det møtet fikk bystyregruppa demonstrert at representantskapet fortsatt bestemmer i Fredrikstad Arbeiderparti. Det er vel verd å ta med seg inn i neste valg om et års tid.  Det kan høres bra ut at en blanding av grunnfjellet og grasroten bestemmer, men det er ikke hele historien om Fredrikstad-parlamentarismens død - lenge før fødselen. Den samme Hendrichsen hevder at Atle Ottesen (partileder for Fredrikstad Arbeiderparti) burde ha stoppet prosessen om parlamentarisme ”for lenge væla siden”. Og begrunnelsen LO-nestoren fører er svært interessant; ”Fra første stund sa AP-laga nei til denne styringsformen. Senere sa også LO tvert nei. Hvorfor skulle da prosessen fortsette? Alle visste jo at dette ville ende med nei”.

 

I klartekst betyr dette at enhver aktivitet arbeiderpartiet igangsetter i bystyret gjennom det demokratisk folkevalgte organ med tilhørende åpne prosesser stoppes, dersom LO ikke er enig. 

Det understrekes ytterligere av den samme Hendrichsen:

- ”Det er dumt av AP og (sic) provosere LO. ”Guttane” som styrer partiet må jo huske at de sitter der nettopp på grunn av jobben LO gjorde foran forrige valgkamp. Det har de tydeligvis glemt”.

Mer maktarrogant kan det skjulte politiske spillet om parlamentarisme, åpenhet og demokrati neppe uttrykkes! Parlamentarismen falt fordi det var på tide for LO å hente tilbake noen poeng de hadde lagt i kurven til lederne i AP i Fredrikstad under valgkampen. På utenlandsk heter det ”paybacktime”. LO er imot parlamentarisme – derfor skal heller ikke byen ha det. Hendrichsen skal ha takk fordi han så åpent uttrykte Arbeiderpartiets avhengighet av en ikke demokratisk valgt forsamling.

Hva kan vi andre så lære av dette?

-       Stemmer du på Arbeiderpartiet får du LO med på lasset.

-       Det LO ikke vil være med på, kan ikke gjennomføres i byen så lenge AP sitter med makten – alene eller sammen med andre.

-       LO er ikke en demokratisk folkevalgt organisasjon – det er en interesseorganisasjon for arbeidstakere med til dels sammenfallende politisk syn med AP.

-       LO opererer etter metoder man ikke skal sammenlikne seg med; når jeg hjelper  deg, kan jeg kreve tilbakebetaling når jeg vil og har best nytte av det.

Jeg kan nevne flere organisasjoner som arbeider etter samme metode, men det skal jeg avholde meg fra.  Jeg vil bare oppsummere med at parlamentarismen falt som styringssystem i Fredrikstad fordi LO ikke ville ha det. Styggen på Fredrikstad Arbeiderpartis rygg her vist seg i all sin velde.

Husk det ved neste valg. Hva er det ellers LO ikke vil ha? Er dette sammenfallende med dine interesser – eller vil du at de demokratiske prosessene skal foregå i bystyret?

Valget blir ditt.

Et skikkelig blåmerke er herved tildelt LO, Fredrikstad.

Fredrikstad – hvor skal du hen?

Fredrikstad står foran et byjubileum. I 2017 er den 450 år gammel. Men vil vi som bor her ha noe å juble for?

Fredrikstad ligger i en geografisk bakevje – enten vi liker det eller ikke. Til Sarpsborg er det kun en dårlig landevei og til E6 gjennom Karlshus er det 13 fartshumper og 40 kilometer i timen. Det er lenge siden den taktiske grunnlaget for byens beliggenhet forsvant. Svenskene har sluttet med å brenne byer de besøker for mange hundre år siden. Det er også en sannhet at bilen faktisk er kommet for å bli. Alt dette er forutsetninger det politiske miljøet i liten grad har tatt inn over seg. Vi har lite å juble for!

Folk som bor i Fredrikstad – Norges 6. største by – er flinke til å fortelle hverandre hvor bra det er å leve her. Mange vet at den ligger her – blant annet fordi Hvaler har en voldsom tilstrømning av badegjester i sommerperioden. Men hvilken byutvikling kan vi se for oss fremover? Hvilken by vil vi ha her nederst ved Glomma om nye 450 år? Eller om vi bare ser 25 år fremover – hvordan er det å bo her da?

Det mest dramatiske for byen var at forsvaret kom hit i 1663. Det nest mest dramatiske er at det forsvant i 2000. På de siste 3-4 årene har vi i tillegg mistet like mange arbeidsplasser som hele Fredrikstad Mekaniske Verksted i sin tid sysselsatte. Der er det ingen industriarbeidsplasser igjen. Sykehuset – med helsetilbud, arbeidskraft og tilhørende familier og ressurser - forsvinner i løpet av noen måneder. Diskusjonen går i fylket om ikke de neste videregående skolene skal legges til nabobyene. Etablering av et nytt ungdomsskoletilbud med idrett som pedagogisk fundament, møter utrolig nok politisk motstand i bystyret.

Om du går en tur i sentrum, finner du mange svarte vinduer i de aller mest attraktive eiendommene. Ikke bare det – du ser også adskillig ledige utsalgssteder i kjøpesentrene! Gamlebyen blir stadig fremhevet som byens hovedattraksjon. Om man går på baksiden av de vakre besøkstallene (men turisme ansees ikke som attraktivt i alle miljøer i byen) er det vesentlig fredrikstadfolk og lokale besøkende som kommer til i bydelen. Tilstrømningen fra Europa er svært liten, besøk fra nabolandene Sverige og Danmark så vidt målbar – til og med sarpinger reiser andre steder om de vil oppleve noe. Reiselivet jubler over 1300 besøkende på en ferge fra England i år – hvorav halvparten ble busset tur retur Oslo.Visstnok skal to ferger til komme neste år!

Av forestående endringer i nær fremtid vi kan lese oss til, er de trafikale de mest fremtredende. Byen  blir antagelig sperret inne bak en massiv bomring. Vi blir adskilt fra både Europa og Østfold i løpet av 5-10 år. Det skal koste mange penger både å slippe ut og å komme inn i byen. Sentrum skal reguleres strengere med mer kollektivtrafikk og mindre privatbilparkering. Mens jernbanestasjonen graves dypt ned i bakken på Grønli – under ”Esso Taverna”I blir innkjøringen til Fredrikstad sentrum lammet over lang tid. Deretter får vi trafikk- og parkeringskaos ved den nye jernbane-stasjonen. 

Alle planer for byen nevner ønsker om å fortette, sentralisere og ”plassere i sentrum”. Biblioteket på Cicignon ligger alt for langt unna der folk ferdes, hevdes det. I tillegg har vi sterke viljer og markedskrefter som trekker i alle tråder for å flytte selve byens sentrum til de gamle tomtene for FMV på Kråkerøy! E6 har fått ny fartsgrense på 110 kilometer i timen slik at publikum kommer seg raskt forbi avkjøringen til Fredrikstad og opp til et nytt IKEA på Vestby. Sydover planlegger handelssenteret på Nordby, med 3,5 tusen millioner svenske kroner i omsetning i 2009, til enhver tid store utvidelser. Ingen ting av dette er utviklende for Fredrikstad.

Tidligere ordfører Svein Roald Hansen uttalte en gang at det ikke var viktig å bruke penger på å synliggjøre og gjøre byen attraktiv som tilflytningsområde. Grunnen var at de statlige overføringene skulle ta hånd om eventuelle frafall av inntekter – og om vi skulle få en økning i inntektene, ville vi allikevel tape de pengene av samme grunn. Mantraet lød: Sitt stille, gjør intet – la staten ta hånd om problemene. Det skjedde ikke, og det kommer aldri til å skje. Men de ledende politiske kreftene i byen fortsetter å kjempe for denne drømmen.

Det er på tide at byen med dens velgere våkner. 

Det er på tide at de skjønner at den eneste måten å tiltrekke seg nye, ressurssterke familier på er å arbeide planmessig for det – og vise resultater. Den veien utviklingen nå peker, er rett inn i rekken av potensielt livløse sovebyer omkring Oslo. Aftenposten beskriver utvikling av byregioner omkring Oslo. Fredrikstad er ikke en av dem. Vi som bor i Fredrikstad, vet at byen burde være et svært godt alternativ til hovedstadslivet – med alle de fordelene vi vet  byen og omegn har. Men da må vi planlegge for de neste 450 årene – ikke for neste valgperiode. 

Det kunne være en god måte å markere byens jubileumsår på!

Er dodraugen og eldrebølgen det samme?

Å skremme barn er ikke pent. 

Men det har vært gangbar pedagogikk gjennom generasjoner. Rolv Wesenlunds fortelling om dodraugen er en av de mest kjente, men hvem av oss har ikke opplevd en eller gammel kjerring som truer med at du ”ikke måtte plukke deg i nesen – for om vinden snudde – så ble du sånn”. Jeg har aldri sett noen som ble sånn, men kanskje ikke vinden snudde?

Frykten regjerer både i politikken og i pressen. 

De ukjente farene kommer til å kvele, overta, overvelde og drukne oss. Vi vet ikke hva som kommer – men det er all grunn til å frykte det verste! Isil (IS / Al Kaida), klimaendringer, skatter og avgifter eller eldrebølgen for å nevne noen. Om vi ikke tar noen raske avgjørelser nå (les økning av skatter og avgifter) kommer samfunnet slik vi kjenner det til å gå under! Når eldrebølgen treffer det norske samfunnet, møter den norske velferdsstaten seg selv bokstavelig talt i strandsonen. Ordet innebærer at samfunnet står helt maktesløse foran en ustyrlig, altødeleggende kraft. 

Alderssunamien skyldes rett og slett at vi over femti ikke dør fort nok. Og takk for det. Helsen er for god takket være Møllers tran, helsesjekk og et glass vin i ny og ne. Jeg har ikke noe behov for å dø før tiden for å redde verken  statsbudsjettets helse- og sosialbudsjett eller sikre de yngres jobb- og ekspansjonsplaner.

Men hva skyldes så denne plutselige evnen til  å overleve? 

På tross av stadige meldinger om det motsatte, er vi for friske! Uavhengig av det farlige magefettet, for mye inntak av kjøtt, fett og karbohydrater, øket konsum av vin og alt for lite mosjon, fortsetter vi ufortrødent å puste! Alle over 50 år er gått ut på dato og Vidar Lønn Arnesen fortviler over at NRK ikke lenger lager program for folk over femti. Det er bare å gå i arkivene å lage noe som likner på det vi laget tidligere, sier han. Det er bare en ting han glemmer; de programmene var også laget for folk omkring 30 – da de ble laget!  De eldre hadde ikke TV.

Min generasjon har i alle år levd farlig – allikevel har vi lemmenens flodbølgetendens i populasjon! Vi syklet og ”slæddet” i årevis uten hjelm, vi hadde ikke EU-sand under huskene, om vi hadde husker. Vi klatret til topps i de høyeste trærne, og de fleste kom ned igjen. Vi satt bakpå lastebiler uten noen form for sikring, noen hang til og med etter på bare støvlelæret om det var glatt nok (for vinterveiene var jo til og med ustrødde), foreldrene våre røkte med bilvinduene oppe mens de hadde oss sittende usikret i baksetet. Alle mødrene var hjemmeværende, tok vare på hus og hjem og en far som døde alt for tidlig av hjerteinfarkt. 

Vi var også en generasjon som ikke ble kjørt overalt. Det gikk også bra – stort sett, som det ville ha gjort i dag – om foreldrene hadde forsøkt, men da må de tåle at ungene får et skrubbsår eller to. Vi gikk ut om morgenen på skole og til lek, noen hadde matpakke, men alle ble ropt inn til middag – eller hadde meldeplikt hjemme når rutebussen kom, eller kirkeklokken ringte ved femtiden. Maten ble laget fra bunnen av, kolonialene hadde et par hundre matvarer, ingen frysedisk, men flere typer vaskemiddel og skurebøtter. Kjøtt, fisk og melk ble solgt i små butikker, lokalt, og med god kjennskap til både eggleverandør, meieri og bakernavn.

Mange gikk på skole bare hver annen dag, men drop-outs fantes ikke, for de som var arbeidsdyktige ble tatt hånd om av håndverksindustri, eller skipsfart. Det kunne være en tøff skole, men det gav arbeid og penger. Det var den gang. Det er blitt folk av de fleste.

Så hva er det vi møter i dag? 

Den generasjonen som har nytt godt av alle forbedringene min generasjon – og den foregående har funnet frem til og gjennomført – gir beskjed til oss at vi ikke er til noen nytte lenger – og det er alt for mange av oss! Eldre arbeids-takere får ikke jobb, for vi behersker visstnok ikke data (det som tidligere het EDB og IKT) godt nok og har vanskelig for å omstille oss. Det er viktig å begrense oss i utøvelse av faget, for det er for få stillinger! At ingen skal arbeide etter fylt 67 år, ser ut til å være en mantra med begrunnelse i av at vi tar fra de unge arbeidsmulighetene! Hvem har fastsatt antall arbeidsplasser i verden? Og hvor mange er det?

Nå er det vel på tide at de generasjoner som følger etter oss blir voksne.  

Maset om å overta allerede godt oppvarmede kontorstoler og posisjoner i offentlig så vel som privat sektor blir påtrengende og ubehagelig. Den yngre generasjon vil ikke reise seg for oss på trikk og buss, og forlanger at vi heller skal stå igjen på holdeplassen slik at de kommer fort nok frem til trening og karrierejag. Vi skal bare passe ungene for dem så lenge!

Frykten for det ukjente rir oss. 

Ordet eldrebølge gjør det ikke noe bedre; ”De eldre kommer til å drukne oss!” Begrepet innebærer at et ukjent antall eldre tårner seg opp i uante mengder og svømmer over de yngre mens de spiser opp samfunnskaken før neste generasjon får forsynt seg tilstrekkelig med marsipanrosen og resten av pynten på toppen.

Ordet Eldrebølge bør så fort som mulig gjøres dødt og maktesløst. 

Det bør totalt fjernes fra den offentlige debatt og det politiske vokabular. De over 50 er ressurser og selvstendige mennesker med egne kvaliteter, viljer og fremdrift. Tiden ikke kommet til å sitte stille i skyggen med hvit, stiv snipp, sort tversover, vest og stråhatt. Hatten er innkjøpt, men den skal brukes i hyggelig vennelag, med god grillmat, vin og fest, slik vi har fortjent, når arbeidsdagen er over! Deretter er vi klar til ny innsats.

Tyver og kjeltringer i hverdagen.

22. julikommisjonen skrev i sin rapport: ”Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politaksjon var reelt mulig.” Deretter lovet statsminister Stoltenberg ”fullt fokus på sikkerhet og beredskap”. Hvor er sikkerheten og beredskapen i det daglige liv – for deg og meg?

Dersom respekten for lov og orden ikke opprettholdes taper vi alle på det. Den respekten bygger på tillit og på visshet om at lov, orden og rettferdighet skal være grunnlaget for samfunnsordenen. Det ser ut til at det i dag er en skjevfordeling av ressursene i straffesaker; på den ene siden befinner staten seg – på den andre siden er du og jeg – vi som betaler for at samfunnet skal fungere – og retter oss etter de lover og regler som gjelder. Stort sett.

Flere og flere opplever at såkalt småkriminalitet ikke blir etterforsket, men snarere henlagt av politiet – på grunn av ressursmangel. Det er også tilfelle der det er såkalt kjent gjerningsmann og vedkommende er avbildet i gjerningsøyeblikket. Etterforskningen en egentlig over – beviset foreligger, men politiet velger saken bort.

Hva gjør det med deg og meg? Det er akkurat denne formen for kriminalitet som berører de fleste av oss. Bankran, drap, masseslagmål skapsprengning og terroroverfall er heldigvis noe de aller fleste av oss aldri kommer til å oppleve. Vi opplever derimot daglig politiet som overvåkere; som fartskontrollanter og alkometerholdere. Det er i de små tingene som skjer hver dag samfunnet blir prøvet. Hverdagen er viktigst, selv om vi også skal vite at politiet og forsvaret er beredt til å trå til dersom behovet skulle være der. Men vi ser daglig at politiet ikke strekker til.

I Aftenposten 8/8 2014 skriver avisen om to saker der denne situasjonen vises i all sin grotekshet; en butikkeier blir frastjålet sin datamaskin mac laptop i butikken, tyveriet blir filmet, mannen henvender seg til politiet, får melding om at saken blir henlagt, legger ut bildene fra overvåkningskameraet på butikkens facebooksider, for så å få datatilsynet på døren! En leser av siden (av 800) har anmeldt mannen fordi han ikke har sladdet tyvens utseende – og har derved overtrådt personopplysningsloven. Boten til butikkeieren fra datatilsynet – som beskriver gjerningen som alvorlig - er på hele 25.000 kroner! Staten hadde ressurser til å etterforske den saken – men ikke tyveriet. ”Forbrytelsen” å legge ut et bilde av kjent gjerningsmann blir av staten betraktet viktigere, og prioritert foran, selve gjerningen. Enkeltmenneskets tap er uviktig – statens håndhevelse av personvernloven er viktig. Boten er antagelig også langt høyere enn den tyven ville fått for å ta med seg datamaskinen.

Den andre saken er politiets bruk av elektronikk og evne til å tilpasse seg en ny virkelighet. Norge har det høyeste antall smarttelefoner i verden sett i forhold til antall innbyggere. Vi er ledende i mange tilfelle innen bruk av elektronikk og digital informasjon. Men politiets nye IKT-løft har ikke fulgt med i timen sier teknologirådet (Aftenposten 8/8). Det planlegges ikke for bruk av GPS-mulighetene og alle de andre elektroniske finessene i datamaskinene som finnes omkring i de tusen lommer – når ulykken kommer. Den som blir utsatt for en voldshandling må stadig vente på tur i politiets sentralbord – og forhåpentligvis bli tatt imot i riktig politidistrikt. Jeg har selv opplevd å bli betjent av både Trondheim, Rogaland og Bergen politikammer i jakten på operasjonssentralen i Fredrikstad, som for øvrig stenger klokken 16:00. Vi har gjentagende ganger sett at ambulanse og brannvesen kommer først frem til ulykkesstedet – og til og med må ta hånd om gjerningsmenn fordi politiet ikke kommer frem før lenge etterpå.

Den forrige regjeringen hevdet å pøse penger inn til mer politi – men de skaffet ikke penger til politijobbene på lokalt nivå, og hvor de politiaspirantene er i dag er det ikke godt å si. Kanskje i en sikkerhetspost som vekter på nærmeste flyplass?

Jeg vil ikke hevde at dette er katastrofe. Jeg vil heller ikke hevde at dette er en skandale – jeg vil derimot hevde at det ser ut som om den politiformen vi har i dag har vokst ut over de rammene vi trenger daglig i Norge. Systemet har ikke kontakt med hverdagen. Det er å på tide å tenke om igjen – og tenke nytt. I denne sammenhengen, er det kanskje å tenke gammelt.

En god løsning er å opprette lokale politistasjoner – et bypoliti med høy grad av servicenivå, med lokal kompetanse plassering i nærområdet og kopling til Rikspoliti, UP, Brann og redningssystemene, men styrt og plassert lokalt.

Hovedhensikten må være at tilliten til at samfunnet tar seg av tyver og røvere blir opprettholdt – og at det ikke er staten som vinner og kjeltringene blir beskyttet i hverdagen.

CHA 8/8 2014.