Penger er ikke alt - makt er viktigere i idretten.

Catrine Larsåsen ønsker å hoppe høyt. 

For å trene nok, trenger hun penger til det daglige brød. De pengene får hun ikke fra friidrettsforbundet. Hun får ingen penger derfra. Det hun får er startforbud – fordi hun har skaffet seg penger gjennom egen innsats, sponsing og privat finansiering. Hennes eneste forbrytelse er at hun har tjent penger på å spille inn en reklamefilm for Unibet, som er et utenlandsk spillselskap.

Den som hopper høyt, er nemlig presidenten i friidrettsforbundet, Svein Arne Hansen. 

For Larsåsens inntektskilde er stemplet som uren av idrettens eldreråd. Pengene er innhentet fra en umoralsk kilde – en spilloperatør som ikke er statlig og norsk. ”Catrine Larsåsen får ikke representere Norge så lenge hun har en sponsorkontrakt med et utenlandsk spillselskap” kan vi lese på www.dagblandet.no.  Hun må med andre ord holde seg på bakken dersom hun ikke holder seg til Norsk Tipping. Men hun får stadig ingen penger fra Friidrettsforbundet - så da hun må faktisk holde seg på bakken uansett! Fordi Larsåsen ikke har midler til å drive sin idrett, Idrettforbundet ikke vil tildele henne noen, og forbyr henne å konkurrere med det norske flagget på brystet dersom hun mottar umoralske konkurransemidler, er antagelig hennes eneste sjanse å melde flytting til et mindre kapitalfiendtlig land – om hun vil fortsette sin idrettskarriere.

Denne saken er en merkelig blanding av problemstillinger; muligheter til å tjene penger på sin idrett – som utøverne faktisk gjør frivillig på sin fritid i store deler av livet - idrettspolitikk og hersketeknikker.

Makta rår – og pengene likeså.

Den norske stats gamblingselskap Norsk Tipping vil ikke ha konkurrenter. Et avvik i rekkene som svekker denne hellige organisasjonen – som er så ”snill” å gi penger til norsk idrett (penger som er betalt inn av norske statsborgere, vedtatt og fastlagt av det norske Storting) ansees som utilbørlig. Et utenlandsk spillselskap skal ikke på noen måte ha virkelig norske utøvere i stallen. Norsk Tipping har tydeligvis ingen maktmidler overfor konkurrentselskapet Unibet, men velger å ta hopperen i stedet. Hun settes bokstavelig talt på bakken. Hun, og andre som måtte gå med slike formastelige tanker som å tjene penger uten at det er godkjent av Hansen og hane likesinnede, trues til lydighet med å ta fra henne det eneste hun vil - å konkurrere med de beste – for Norge. Er hun ikke med Norsk Tipping, er hun imot det – og derved har hun svekket Norges ære, og fratas automatisk muligheten for å vise sine ferdigheter på friidrettsbanen på vegne av nasjonen.

Urene penger smitter til utøveren. Slike midler ser ut til i de rette kretser å være sammenlignbart med doping – eller det som verre er. Det er tydeligvis ikke resultatet på banen som teller, men at utøveren bøyer seg for den norske konsenus – at det er Norsk Tipping som bestemmer hvem som skal hoppe og ikke hoppe.

Vaktbikkja Hansen gjør antagelig bare jobben sin. Han passer på at Store Giver ikke blir sur, og at alle andre idrettsutøvere holder seg til det forbundet har bestemt. Frykt og arbeidsforbud er et kraftig virkemiddel – også i idretten.

To skikkelige blåmerker tildeles Norsk Tipping – og Friidrettsforbundets president.