Å få lagt astvalt og sten billig er like kriminelt som å kjøpe sex.

SV vil bruke de samme virkemidlene i kampen mot det Dagbladet kaller asfaltbandene – som de som er i bruk overfor kjøpere av seksuelle tjenester. Karin Andersen – SVs fargerike stortingsrepresentant - går på barrikadene og hever moralflagget mot millionærene som er med på å utbytte arbeidere ansatt i utenlandske firma som påtar seg å legge nye innkjøringer i folks private hager. Hun er ikke forarget over at firmaene sniker seg unna overnattingsregninger, ikke fullfører arbeidet på tross av at pengene for arbeidet er betalt, eller truer med – og gjennomfører - kidnapping eller andre kriminelle handlinger. Nei – hun er etter den norske kjøperen av tjenestene.

Andersen vil også jakte på pengene som genereres ved bruk av underbetalt arbeidskraft, sier hun. Det kan bli en interessant etterforskning. Jeg har en anelse av at det ikke er de irske eller engelske firmaene hun ser som sin nærmeste målgruppe, men de norske kjøperne. De har jo nesten tjent penger (egentlig spart) på bruke billig arbeidskraft – og de er mye letter å ta enn de unnasluntrende stenleggerne. Håndverkerne er jo over alle hauger og i gang med nye prosjekt lenge før Andersens SWAT-team kan rekke å ta dem igjen.

Politiet, skattmyndighetene og Arbeidstilsynet skal knuse de omreisende steinleggerne, leser vi på Dagbladet.no. ”Vi vil gå etter kundene”, sier skattekrimsjef Jan Egil Kristiansen, ”for det nytter ikke å si at man ikke vet”.

Nok en gang ser vi at staten og rikspolitikere skal ta millionærene som herjer og utnytter vanskelig-stillet, underbetalt utenlandsk arbeidskraft. Nok en gang ser vi at staten beskytter sine inntekter – ikke sine innbyggere. For det er pengene, og fravær av innbetaling av arbeidsgiveravgift, moms og sykepenger som er viktig – ikke svindelen! Politiet har neppe prioritert å hente inn og sende hjem en irsk ungdom som tar en sommerjobb som stensetter i Norge - med eller uten ID-kort om halsen. De prioriterer antagelig heller ikke etterforskning av svindelforetak særlig høyt. Men det er pengene som glipper unna Thorbjørn Johnsens fellesskapskasse de er etter. Strafferammene for overtredelse mot statens krav, pålegg og rettigheter fremmes langt strengere enn andre – og det folk flest oppfatter som verre - kriminelle handlinger. Vi så nylig at en ordfører i en trang bygd fikk en lavere dom for gjentatt seksuell misbruk av mindreårig jente enn en skatteundragende kunstmaler som hevdet seg i villrede fordi mente han hadde betalt skatten – og så vidt jeg husker faktisk hadde gjort det!

Staten beskytter først og fremst sine interesser med tilhørende "nødvendige" ressurser – og med politikere som Andersen på Stortinget, kan vi være trygge på at den linjen også kommer til å bli fulgt tett i tiden fremover. Suksessen med å bruke de samme virkemidlene i bekjempelsen av sextrafikken er ikke vellykket – men kanskje hun lykkes denne gangen? Det betviles, men en og annen millionær (les; vanlig norsk huseier) skjelver nok litt mer i shortsen når en stensetter med engelsk aksent ringer på døren.

Herved tildeles et blåmerke for fullstendig feil fokus i kampen mot hverdags-kriminaliteten.