Har ikke statsministeren klær på?

En innsiktsfull dame åpnet øynene mine i en artikkel i Aftenposten lørdag. Helene Aarseth er kjønnsforsker, sosiolog og postdoktor ved Universitetet i Oslo. Hennes forklaring på hvorfor mange ble sinte på den nylig tiltrådte leder av Landsorganisasjonen (LO) gav meg mye å tenke på. ”Hverdagslykke er ikke å kaste i seg maten og bidra til økt BNP” er hun sitert på i artikkeloverskriften.  

LOs leder, Gerd Kristiansen, fronter den motsatte tanken med sine uttalelser. Lykken er å bidra til fellesskapets inntekt og utvikling.  Flere må arbeide mer i større stillingsbrøker, hevder hun. Da uttaler hun seg direkte om kvinnelige arbeidsplasser og slikt blir det bråk av. Men det ligger noe annet bak.

Sosiologen har påtatt seg rollen som gutten i H.C. Andersens eventyr; Keiserens nye klær. Gutten roper ut at keiseren ikke har noe på seg i det hele tatt. Sosiologen har trukket vekk de slør som måtte ha dekket til et klart innsyn i hva som omgir oss i den rød-grønne statlige holdningen til deg og meg. Individet.

Tenk litt over hva hun peker på!           

Om vi tar LO-leder Kristiansens utsagn på alvor, innebærer det at staten betyr alt – du betyr ingen ting. Statens behov går foran – dine behov er dine, og de er feil. Du må underordne deg statens ønsker, behov og prioriteringer – og LO er en del av det. 

Det er i korthet hva en slik holdning innebærer.

Sett i et slikt lys, får en rekke utspill dra den rød-grønne regjeringen en forståelig, men avskyelig dybde. Mennesket og enkeltindividet betyr kun statlige inntekter – og dersom personen svikter i kampen om øket Brutto Nasjonal Produkt, må han eller hun vente i køen for å se om det er avsatt ressurser til reparasjon (les sykehusopphold.)

NAVs innsats og profilering får også en langt mer, men ikke mindre avskyelig, tydelig målsetting; det er din fremtidige mulighet til opprettholdelsen av BNP som gir deg rett til å motta støtte og tilskudd, ikke dine individuelle ferdigheter, eller tidligere innsats i den samme tredemøllen.  Derfor sendes du på jobbsøkerkurs om du har mistet arbeidet, ikke på kompetanseøkningskurs!

Sykehuskøene blir en nødvendighet – fordi staten ikke kan forvente å følge opp alle de merkelige tilfellene av sykdom der den skadede egentlig kan skylde seg selv og sin egen livsstil for skaden – enten det er kreft eller kols. Aftenposten viste søndag 2/6 til en pasient som ble reddet av egen lommebok fordi hun kom tidsnok til brystkreftoperasjon etter privatfinansiert mammografi. Hun vil ha igjen de pengene hun brukte på undersøkelsene – ca kr 10.000, men sykehuset A-Hus svarer med at de ikke vil gå inn i saken fordi de venter på en utredning om pasientforholdene! Hva med å telle korridorpasientene?

Veibygging i Norge blir i dette perspektivet ikke lenger noen prioritert oppgave, fordi det tjener staten – og fylket - bedre at vi sykler! Og om du velger å kjøre bil,  skal du betale minst dobbelt gjennom bompenger og veiskatt – fordi statens inntekter ikke må reduseres – og investeringene i vei til deg og dine individuelle og private behov skal tilbakebetales - med renter.

Fylkesmannens restriktive holdninger til utbygging får et nytt lys. Private initiativtakere får nemlig ikke bygge forretninger der initiativtakere vil og ønsker å satse sine egne penger, fordi fylkesmannen mener plasseringen er for langt unna folk – uansett om det er opparbeidet sykkelvei der eller ikke (Fredrikstad Blad fredag 30/5). Løsningen blir derfor bilkjøring – og det vil ikke fylkesmannen ha noe av.

Da firefeltsveien gjennom Østfold ble åpnet så Veidirektoratet til sin stor overraskelse av dødsulykkene på E6 forsvant i samme øyeblikk. Tidligere hadde det samme direktorat forfektet reduksjon, forbud og senking av hastighet som eneste virkemiddel. Men har de lært noe – nei, og grunnen kan spores i Kristiansens tankegods; en veritabel veiutbygging for å bedre din og min sikkerhet er for dyr for staten. BNP kan gå ned – derfor må du heller kjøre på farlige veistrekninger - og risikere å dø - for å opprettholde BNP!

Det er valg den 9. September 2013.

Det er på tide å se hvilke klær den rødgrønne regjeringen har på seg. De er nemlig ikke nakne. De er antrukket i noe som til forveksling kan minne om Mao-dresser!

Et skikkelig blåmerke tildeles den nylig påtroppede leder for LO, men det avleveres med en ørliten takk for at hun lot det skinne et forklaringens lys over de bakenforliggende motivene i regjeringskorridorene – og dens sidefløyer.