Forsvarets operative evne.

En pensjonist skrev om Norges forsvarsevne i Aftenposten den 7/5. Det var imidlertid ikke det han skrev som var interessant, men hva han ikke skrev. Sverre Diesen var tidligere forsvarssjef, og ledet, såvidt jeg husker, blant annet arbeidet med å slå sammen den politiske og den militære delen av forsvarets ledelse – fra forsvarets side. Det var tidligere en pågående kontinuerlig kamp mellom de to polene politikk og fagmilitært helt fra 1905 slik Bomann Larsen skriver om i bøkene om Kong Haakon. Endelig vant politikken, men med betydelig motstand fra det fagmilitære miljø.

Forsvarssjef Diesen var også en mann som var klar i sine uttalelser til media slik jeg som litt mer enn vanlig interessert forsvartilhenger leste ham. Han skrev kort og greit at man får det forsvar man betaler for. Ikke noe mer. Han mer enn hentyder til det i setningen ”Også dagens opposisjon på Stortinget har i tidens løp gått inn for like dysfunksjonelle beslutninger på tvers av forsvarssjefens anbefalinger når forsvarsstudiene har vært fremlagt.” Sverre Diesen var i alle sine redegjørelser lojal til departementet han var underlagt – og de til enhver tid sittende statsråder. Det skulle også bare mangle for en general. Man adlyder da ordre!

Det er i dette lyset jeg leser også tidligere forsvarssjef general emeritus Diesen når han skriver at det er all grunn til å bekymre seg over de forholdene tidligere FFI-direktør Nils Holme har tatt opp i sin artikkel der han påpeker reelle høyst reelle svakheter i vernepliktsystemet og ballansen mellom drift og investeringer i forsvaret. Diesen understreker at det ikke finnes ”bløff” i de fremlegg som kommer fra forsvaret. Deri ligger en tolkningsmulighet av at det finnes en fin ballansegang mellom sannhet og det statsråden ønsker at forsvarssjef skal si – til media og offentlighet. Resten av informasjonen beholdes innenfor Akershus mange hundreårige stenvegger. Forsvarssjefen bløffer ikke, han forteller sannheten – men ikke hele sannheten.

Dette er en meget viktig – og alvorlig melding fra en som kan dette spillet.

Artikkelens innhold er fullt på linje med avsløringene i Nixonskandalen der kilden ikke ville si noe galt, eller fortelle hvor dypt involvert presidenten var i avlyttingen av Watergatekontorene til den politiske motparten. Da journalisten spurte om han bare kunne være taus så lenge de antatt involvertes navn ble lest opp på telefonen, sa kilden med kodenavn ”deep throut” at det var greit. Alle navn på listen – inkludert presidenten Nixons - ble lest opp uten at kilden ytret en lyd. Kilden hadde ikke røpet noe – for han hadde ikke sagt noe. Men skandalen var avdekket. Resten er historie.

Med Diesen ytring – eller rette sagt mangel på samme – er det nå opp til langt mer slagkraftige media enn en liten blogg å skaffe rede på hva som er Norges virkelige situasjon. Det ble ingen oppklaring i dette da saken ble tatt opp i dagsnytt 18 sent sist uke.

Har vi et oppvisningsforsvar egnet for tattoo og utenlandseksersis på idrettsbaner og fremme krigsteatre, eller kan det faktisk forsvare Norges autonomitet?

Har vi militær slagkraft nok til å forsvare landet?

Har vi en marine som kan forsvare sjøareal, installasjoner og fiskerier?

Hvem er virkelig den eller de ytre fiendene?

Får vi det forsvaret vi betaler for?

Eller får vi bare det forsvaret vi fortjener på grunn av politisk udugelighet, beslutningsvegring, konfliktskyhet og tilbakeholdenhet.

Et slikt forsvar har vi hatt en gang tidligere – og kan i dag kan feire at vi slapp unna Nazitysklands grep med store tap, et stort skrik og hjelp av meget gode venner. Det kan vi ikke regne med neste gang.