Når kommer den nødvendige oppryddingen etter 22. juli?

De av oss om ikke er heldagspolitikere klarer ikke å følge med i alle detaljer av høringen som går for åpent kamera i Stortinget disse dagene. Vi kan bare stole på sammendrag og kommentarer  i nyhetene. Det vi får presentert fra politikerne er lite troverdig, og det er ikke medienes feil!

Jeg er skuffet over at man ikke klarer å holde de to begivenhetene fra 22.juli fra hverandre;

•             et angrep på nasjonalstaten og Norges politiske ledelse
•            i tillegg til det aller verste massemord vi har sett i fredstid i Norge.

Mediene gjør lite for å holde disse to tragiske hendelsene fra hverandre.

Det er vanskelig å forstå enkeltskjebnene fra Utøya, men vel verd å ta med seg en pårørende far som uttaler at det ikke er Arbeiderpartiet som er offer, men de enkelte familiene som har mistet sine kjære i massedrapet. I denne sammenheng må vi også regne inn familiene til dem som ble skadet og drept i og rundt regjeringsbygget.

Undertegnede er av den mening at det politiske dessverre klart har kommet i fremste linje i denne brutale saken. De politiske kommentarene og tilhørende vinklene i saken overskygger ofte faktum; regjeringen har ikke innfridd og gjennomført det tillitsvotum til beskyttelse av landets innbyggere de har mottatt fra velgerne – uansett hvilket parti de måtte tilhøre.

Velgernes krav på beskyttelse mot slike brutale overgrep var satt til side, og ser nå ut til å bli skjøvet ut i et politisk tussmørke der ingen ser ut til virkelig å ta ansvar basert på det elendige lederskap på alle nivåer. Dette ble klart dokumentert av Gjørv-kommisjonen.

Ett brutalt bilde på ledelseskvaliteten er Delta-gruppen om bord i en tungt overlastet havarert liten gummibåt. De måtte ha hjelp av sivile for å komme til land! Hva hadde skjedd om massemorderen hadde skutt mot - og punktert - båten?

Et annet bilde er intervjuet med en soldat fra Heimeværnet uten hjelm, skuddsikker vest og -briller på post i regjeringskvartalet svarer at han ”bare gjør jobben sin” når intervjueren påpeker utstyrsmangelen.

Medaljeutdelingen for edel dåd i Oslo Rådhus var på alle måter meget vel fortjent, men gir allikevel en kraftig bismak. Mens de sivile på dugnad i plastbåter og sommerskjorte våget livet, lå godt utstyrte polititjenestemenn i skjul og dekning mens de ventet på ordre om å komme seg over vannet til drapsmannen og stoppe ham. Imens ble flere ungdommer drept.

For oss som ikke har den hele oversikt over denne kompliserte saken, etterlyser jeg to linjer i den pågående kommisjonens arbeid de nærmeste dagene:

Hvordan kan vi være sikre på at nasjonen ikke en gang til skal være i fare om en eller flere terrorister, femtekollonister, motstandsceller, opprørere, revolusjonære eller andre voldelig politiske aktivister – eller rett og slett en fiendtlig nasjon - slår til mot regjering og styringsverk? Vi var like handlingslammet 8-9 april 1940 som da gul-lappen ble borte på politiets stabskontor 22.juli 2011. Men den gang hadde vi oberst Eriksen på Oscarsborg som på eget initiativ gav nasjonen noen ekstra timer til å redde unna konge og regjering. (Han ble for dette forsøkt stilt for krigsrett etter krigen!)

Hvordan kan vi i fremtiden være sikre på at politiet vet hva de skal gjøre, og sikre liv i stedet for å forhandle om overtid og egen sikkerhet når operasjon ”skyting pågår” blir virkelighet på nytt: Vi må planlegge med at slike kommer i fremtiden – en eller annen gang. Da må polititjenestemenn – og kvinner om nødvendig ha fullmakt til å gjøre noe på eget initiativ – ikke vente på aktiv sivil motstand og tilhørende assistanse.

Jeg har forventning til at regjeringen forstår sitt ansvar i denne skandalen.  Det har vi sett lite til frem til nå. Dernest håper jeg at vi kan få gjenopprettet den nødvendige tilliten til beskyttelse av borgerne og utvist nødvendig styringsvilje gjennom en ny regjering etter neste valg – om ikke Stoltenberg virkelig tar inn over seg hva ansvar er før det.