”Det vil ikke skje igjen”, sa hun.

Ekspeditrisen i Menybutikken hadde nettopp levert meg en tilgodelapp på kr 35,- for en kurv råtne kantarell jeg hadde kjøpt dagen før. At de var råtne - og mugne - så jeg ikke før jeg skulle frese dem litt i "meierismør" til nystekte, sprø og hvilende andebryst innkjøpt i EU. Rødkålen var varm og finhakket eple var vel fordelt i kålen.

Raseriet tok meg.

Meny hadde solgt meg varer som overhodet ikke var menneskeføde.

Igjen.

Jeg visste jo at damen løy meg opp i ansiktet – dette vil skje igjen. Det øket mitt sinne.

Dagligvarehusene selger uspiselige varer hver dag.

Hvorfor gjør de det? Fordi de kan!

Det irriterte meg også voldsomt at jeg som forbruker egentlig ikke har noen påvirkningskraft overfor denne situasjonen. Det hjelper ikke å la være å kjøpe varer i den butikken – fordi vi nordmenn faktisk ikke har flere enn 3 omsetningssystemer å velge mellom: Norgesgruppen, ICA og Coop. Bak der igjen ligger store produksjons- og forretningssystemer som ikke tenker på oss som skal spise maten, men som er langt mer interessert i å pleie sine egne monopol og opprettholde, eller helst øke, sine omsetningstall; noen eksempler på det er Nortura, Gilde og Tine.

Og over det hele finner de en beskyttelse i form av landbrukssystemene som ikke lar være å fortelle oss forbrukere at vi ukyndige forbrukere skal være glade for at de tar ansvar og beskytter oss mot salmonella, kugalskap, munn-og-klovsyke, biff det smaker noe av, "vonde" utenlandske oster og annen styggedom. At de samtidig har stengt ute nesten all mat som ikke produseres innenfor Norges grenser, sier de ingen ting om. At våre muligheter til kulturell utvikling om mat- og forståelse av hva andre land og folk har å bidra med i våre liv er fratatt oss. Dette har ikke skjedd gjennom valg, men gjennom administrative tiltak i ett eller flere departement til beskyttelse for innenlandsk produksjon av dårlige råvarer.

For omtrent 100 år siden, i 1914, utga Henriette Schønberg Erken for første gang sitt verk; ”Stor kokebok for større og mindre husholdninger” på ca 700 sider. Den har senere heldigvis blitt gitt nytt liv - og mange opptrykk. Men ser man på den forventede råvaretilgangen i hennes oppskrifter sammenlignet med det du møter i dag, for eksempel på Meny, er det grunn til å bli rasende. Vi har i dag alle muligheter for å ta vare på gode råvarer ut over hun kunne, som var røking, tørking, salting, hermetisering og lakelegging. I dag kan vi i tillegg til å distribuere ferskvarer hurtig, fryse, tørke og bearbeide råvarene på en rekke andre gode måter, men hva har skjedd?

Hva er det som serveres oss gjennom matkjedene i dag 100 år etter hennes bokutgivelse? Vi får presentert en rekke industrielt bearbeidede, oversaltede, sminkede plast- og pappinnpakkede vomfyllende ferdigretter som vi ser resultatene av i form av overvekt, karsykdommer og nedsatt livskvalitet for forbrukere flest. Når så du siste en gås som var egnet til steking i en norsk ferskvaredisk?

Men – og det er systemets store forsvaret – dette er jo sikkert – og billig! Svaret er; nei, det er det ikke.

Det lever faktisk folk i EU også.

Og de lever faktisk bra. Du skal ikke reise lenger enn 10 minutter inn i Sverige og gå langs en kjøle- eller frysedisk for å se hva de kan få kjøpt hver dag, og hvor gode råvaretilganger vi kunne hatt. Du skal samtidig legge merke til at dette skjer ikke i en spesialbutikk, men et overvokst kjøpesenter som dynger på med lettselgelige matvarer på grensen av det akseptable.

Du skal ikke reise langt utenfor Norge og forville deg inn i en matbutikk før du blir forelsket, forvirret og forventningsfull. I en liten butikk i en bakgate i Gent, Belgia, fant jeg i sommer rekker på rekker av reoler med ferske delikatesser, salater, grønnsaker, oster, kjøtt, saltmat, pasta og mengder av spiselige fiskearter jeg aldri hadde sett før. Alt var vakkert tilrettelagt, presentert og priset. Ved et tidligere besøk i en bitte liten landsby oppe i en fjellside på Mallorca husker jeg, med lengsel, 8 meter kjøledisk med fisk, tilsvarende med kjøtt og en annen med ost og lagrede spekeskinker stablet opp 10 i høyden og vel 25 i bredden etter fettgehalt og lagringstid. Nøkkelen var at fett gav smak og lagring gav modning – derfor var de lengst nede til høyre; de lengst langrede og feteste, også de dyreste. Men de var etter norsk målestokk ikke dyre noen av dem!

I Norge gir Gilde deg valget mellom spekeskinke eller ingen spekeskinke, om du ikke produserer selv.

Når du kjører inn i Norge fra "Landet som ligger Innenfor" – Utlandet - blir du møtt med bommer, kameraer, sperringer, uniformskledde toll- og politibetjenter som ser inn i bilen din med mistenksomme solbrilleblikk. Bilistene i Norge har betalt milliardbeløp for en fire felts motorvei over grensen, med ny bro og det hele, men må gjennom Finansdepartementets – Tollvesenets - utstrakte arms garasje i ett felt på Svinesund. Og vi blir gjennom årvisse kampanjer og offisielle uttaleleser av utallige eksperter utdannet på Ås Landbrukshøyskole og tilsvarende innbilt at dette er til vårt eget beste! Salmonellaen kan komme og ta oss! Til dem som måtte lure – den er allerede innenfor grensen og i full virksomhet i et egg eller kylling som kan være nær deg.

Når skal vi forbrukere gjøre noe med dette?

Hvorfor kan ikke vi få gode råvarer og valgmulighet til mer enn en brukt melkemaskin når vi skal legge noe godt på grillen? Kan vi finne oss i det lenger? Er vi ikke tenkende mennesker som kan får kjøpe oss en ost fra Frankrike eller et stykke blåsvart Argentisk oksekjøtt til grillen når vi vil? Det blir ingen endring om vi ikke reiser oss i en samlet protest mot den elendige råvaretilgangen og utvalget vi har i våre dagligvareforretninger – uansett om det er Meny eller noen av de andre som driver den. De ansatte må ansvarliggjøres sammen med kjedenes ledelse og de må tas der de merker det – på økonomien. 

Jeg forventer at jeg får igjen mer enn det jeg har gitt for varen når jeg har kjøpt godt innpakket råtnende søppel, tatt den med hjem, nesten ødelagt et måltid, brukt tid på å kjøre den tilbake igjen, og levert den. Min tid er også kostbar. Dessuten forventer jeg mer enn en lapp – en unnskyldning hadde vært på sin plass, men det er penga som rår, og respekt oppnås gjennom makt – derfor burde det også vært innebygget en lovgitt ”bot” for slike varer.

For slik omsetning vil skje igjen hver dag – på tross av forsikringen fra sjefen for grøntavdelingen i Meny. Det er slett ikke godt nok. Vi vil ha bedre og flere råvarer!

Bli med i facebookgruppen; Vi forbrukere foranger bedre råvarer i dagligvarebutikkene!

Carl Henrik Amundsen