Hvor mange statsansatte har Norge?

Aftenposten kan i dag melde at ikke mindre enn 260 organisasjoner i Norge mottar subsidiering eller tilskudd fra staten for å drive med bistandsarbeid. Egil Solheim er før siste valg, sitert på å ha sagt at bistandsindustrien hadde forpliktelser overfor den rødgrønne regjeringen, ”for dersom vi ikke vinner, vil dere tape”.

Denne innsikten bak et ellers ugjennomtrengelig frivillighetsteppe reiser en rekke spørsmål:

Hvilken påvirkningskraft har disse gruppene på sin egen lønning i kraft av innfridde løfter og lojalitetsbindinger til regjering og administrasjon?

Hvilke engasjement og politiske bindinger må de ha for å oppnå lønnheving og utvidede statstilskudd og en enda større plass i statsbudsjettet?

Hva er organisasjonenes incentives?

Når oppfatter den som betaler kalaset – bistandsdepartementet - at de gjør en god jobb?

Bare innenfor Non Govermental Organizations (NGOs) i Norge har vi altså 260 slike ”frivillige” organisasjoner. Det er jo også tydeligvis rent sprøyt at de er frivillige. De er på statens lønningsliste. De fyller et behov for administrasjonen, og medlemmene har ikke ryggrad nok til å holde seg nøytrale. De vet vel ganske enkelt hvor pengene kommer fra Stoltenbergs fellesskap. Penger vi tilskuere og skattebetalere oppfatter gis til de områder og regioner vi tidligere kalte U-land, stopper altså i Norge. I 260 såkalt frivillige organisasjoners driftsbudsjett.

Det er fasinerende at statsråd og fredsforhandler Solheim omtaler dette som en industri. Dette forklarer hr Solheims holdning til både industri og bistand. Så vidt jeg vet, produserer industrien en vare. Disse organisasjonene er en statlig kanalisering av milde gaver til utenlands trengende der organisasjonenes medarbeiderne – ikke urettmessig, men allikevel – skummer av en del til eget bruk. Dette lyder som noe vi vanligvis ikke oppfatter skjer i Norge.

Og de er flere!

Norge må være det land i verden som har flest frivillige organisasjoner og talsgrupper, interesseforeninger, forbund og talerør pr innbygger. Det er aldri vanskelig for media å finne en som er villig til, med bakgrunn i en gruppe, forening eller forbund, å uttale seg. Disse ekspertene kommer fra en ullen gruppe mennesker med eller uten kvalifikasjoner for å si det de gjør. Mange, mistenker jeg, er som bistandsforeningene på den statlige lønningslisten. Dette er meget uryddig. Her kan pressen klart gjøre en oppryddingsjobb.

Vi skal ikke gå lenger inn i denne materien enn å nevne Lysbakkens tidligere ukjente økonomiske tildelinger til feministisk opplæring i selvforsvar og motstandskamp og SOS rasismes betydelige ulovlige økonomiske transaksjoner gjennom årrekker.

Dersom det er slik at en forening fremmer sin sak med bakgrunn i tilskudd fra staten, må det kunne oppfattes som interessekonflikt uansett om vedkommende er enig eller uenig med de for tiden rådende politiske normer og strømninger. Og når en slik ”ekspert” står frem i media, bør vi forklares vedkommendes faglige bakgrunn, ikke bare gruppetilhørighet: Som mottakere av ekspertisen bør vi også få vite hvilket forhold han /hun har til statskassen, eller så bør vedkommende unnlate å uttale seg - eller å slippe til. Vanskeligheten er at slike personer oppfattes som nøytrale fageksperter og kommentatorer – hvilket de slett ikke er. De er ofte tilstede i ruten og høttaleren for å ”mele sin gamle mor”.

Det er betenkelig at staten holder seg med – og belønner - klakkører som på eget initiativ, eller direkte på oppfordring, gjennom sine uttalelser farger vårt syn på Norges virksomhet og våre holdninger til hva det enn måtte være; fra naturvern til bistand, forsvar og sikkerhet, ernæring og alkohol, for å nevne noen ”fagområder” med spesiell mediatekke. Det er også beklagelig at media ikke klarer å informere oss godt nok om hva slike eksperter har for berettigelse, fag og bakgrunn for sine utsagn når de uttaler seg.

Her påligger det et særlig ansvar for pressen å rydde opp. Det er ikke mulig for den jevne nordmann å ha noen som helst oversikt over denne gjørmen av interesse-sammenfiltringer, belønninger, posisjoner, penger og politiske agendaer både på regjerings-, parti- og det personlige plan.

Et friskt Blåmerke tildeles herved de politiske redaksjonene - riket rundt.