Er politiet flinke?

Nå er vi inne i oppryddingsperioden etter bombeangrepet på regjeringskvartalet – og de derpå følgende massedrapene på Utøya. I dag uttalte både justis- og forsvarsminister seg i høringer i Stortinget. Politiet ser ut til å mene at 7timer og 26 minutter er et passende tidsrom å ha som vurderings- og reaksjonstid før man anmoder forsvaret om assistanse. Man hører også at man ikke har noen plan for såkalt sektoriell planlegging av viktige objekt og bygninger i Oslo. Det er opp til politimestrene å vurdere om de vil ha assistanse fra forsvaret, og HV satt og ventet på en henvendelse fra politiet for å kunne rykke ut. Å få deres mannskap på plass i gatene ville tatt omkring 2-3 timer - slik de har ordre om.

Det betyr vel i klartekst at det må en enda mer alvorlig hendelse til enn bombeangrepet på regjeringens kommandoplass – og total utslettelse av den – før politimesteren i Oslo løfter på telefonrøret (for de har vel antagelig også gammeldagse fasttelefoner). Ut fra det vi kan se – og høre - kan jeg som svært undrende utenforstående lure på om det er politimesteren i Oslo som definerer om landet er under angrep.

Vi har de siste dagene hørt fra PST (politiets sikkerhetstjeneste) at vi nå står overfor en utvikling av islamistiske radikaliserte unge, andregenerasjons nordmenn som frivillig har skaffet seg utdannelse i bombelaging og guerilla-virksomhet basert på religiøse forestillinger. Dette kommer i tillegg til de erfaringer vi har med Breivik.

Når vi setter disse forholdene sammen, ser vi samtidig konturene av at Hr General Sunde, førstekonsulent for forsvarministeren, ser ut til å holde gamle militære tradisjoner ved like. Den består i å utkjempe foregående krig en gang til. Jeg tror imidlertid at landing av fiendtlige styrker på Fornebu for å ta hovedstaden definitivt er over. Blant annet er flyplassen flyttet! Mye tyder på at strategien for angrep på større nasjoner og systemer er langt mer asymetrisk og uforutsigbar. Hvor står vi i den sammenheng i dag? Er vi en telefon unna katastrofen?

Jeg savner i denne sammenheng en spørsmålsserie fra journalistene omkring problemstillingene ved bombeangrepet på Regjeringskvartalet.

-       - Hvorfor er det så lite prat omring den tidligere sikkerheten omring – og i – regjeringsbygget.

-       - Hvorfor er det så lite informasjon omkring den offentlige reaksjon – eller mangel på denne – i sammenheng med bombeangrepet.

-       - Hva hadde skjedd dersom dette ikke var en enkeltstående manns handling, men en koordinert handling med formål å velte regjeringen? Var det i så fall også da politimesterens ansvar å vurdere om han skulle ringe konsulent Sunde å be om hjelp, og måtte han i så fall spørre Forsvarsministeren om lov?

-       - Hva skal til for å slå riksalarm? Må Stortinget, Slottet og APs hovedkontor bombes samtidig, eller venter man at irregulære grupperinger skal melde fra før de angriper i en slags krigserklæring. Den slags oppførsel har vel gått av mote etter at den engelske statsminister Chamberlains vifting med papiret som omhandlet avtalen med Hitler -  rett før 2. verdenskrig braket løs?

-       - Hvem avgjør når det skal slås riksallarm?

-      -  Hva innebærer riksallarm?

-       - Har Norge igjen blitt lullet inn i en holdning som var utpreget også forrige gang Arbeiderpartiet bygget ned forsvaret – ”det skjer ikke her – vi er nøytrale!” - det var i mellomkrigstiden. Er det en dekkoperasjon for den uønskede situasjonen vi når ser konturene av?

Et kraftig blåmerke deles ut til journalistene som ikke går de ledende politikerne mye lenger inn på klingen.