Smøret er vekk - planøkonomien har igjen spilt fallitt!

Like sikkert som at kjerringer ikke er ferdige til jul, er det at landbruksforvaltningen ikke klarer å følge med markedet i sin planlegging. Den siste rest av Øst-Europas sosialistiske økonomiske system har igjen vist sin utilstrekkelighet. Planøkonomien har igjen spilt fallitt! For hvor ble det av smøret?

De av oss som allerede er umoralistiske, økologiødeleggende egosentriske protein- og fettspisere blir i disse dager også belastet med at husmødrene ikke kan bake de tradisjonelle syv slagene til jul.

Det er nemlig noen av oss som handler på tvers av helsedirektoratets sterke pekefingre. De samme fingrene har dyttet oss i en litt for omfangsrik mage helt fra Karl Evangs, Ingrid Espelids og Kåre Norums tid. Nå har vi gått til sivil ulydighet på norsk maner og gjort opprør. Endelig har vi tatt livet – og linningen - i egne hender og gått inn for lavkarbo. Og vi har oppdaget at det virker – kiloene blir borte!

I mangel av andre syndebukker, får vi nå unngjelde for landbrukspolitikkens mange feilgrep. Det er visstnok vår skyld at ikke barna får kakene sine og kan ha alle de gode gamle juletradisjonene i behold i 2011. Vi spiser opp smøret for dem! Vi stiller bestemødrene i en umulig situasjon. Gamle og – ikke fullt så gamle – damer sloss mot lavkarbomenneskene i milelange køer - om det livsviktige og tradisjonsrike fettet! Slaget raser foran kjølediskene i supermarkedene. Kaker og juletradisjoner står mot fetthunger og overforbruk av proteiner. Og kakene må reddes, mener tradisjonalistene! Men bakom suser Landbruksdepartementet.

Jeg huske en landbruksminister i en ikke for fjern fortid. Hun som ytret seg om potetene. Kan det ha vært Gunnhild Øyangen? Det var for lengst på tide å få nypoteter (den gang med norsk meierismør) inn på middagsbordene sammen med rømme og spekemat (også norsk og veldig salt, selvsagt). Det begynte å nærme seg St.Hans og folket savnet den lille runde, friske grønnsaken med løfte om sommervarme. Folket var lei av den store gamle melne med groer på. Dette var lenge før noen våget å si imot ernæringsråd og helsedirektoratets bannbuller. Fedon Lindberg hadde vel ikke ankommet Norge enda. I beste sendetid sa den kvinnelige landbruksministeren mens hun så rett inn i Dagsrevykameraet: ”Vi må spise opp de gamle potetene først!” Det var nesten så hun strammet BH-stroppen idet hun sa det. ”Mor” talte; barn, vi spiser opp det gamle først, først deretter kan dere få nytt.

Og slik gikk nå dagan…

Men det er ikke bedre nå!

Dette var - og tydeligvis er - norsk landbrukspolitikk. Jeg er sikker på at det ikke er fettmangel i Europa. Jeg er sikker på at redningen for de gode norske juletradisjonene ikke er mer enn en danskeferge unna. Jeg er også helt sikker på at man kunne planlagt for å unngå smørvakuum, pinnekjøttfraværet, ribbekrise, og alle de andre manglene vi stadig ser i forvaltningen av norsk landbruks produkter. Det merkelige er at de opptrer tradisjonsmessig rett før jul! Det er også merkelig at dette aldri får noen konsekvenser for dem som tar alle de gale avgjørelsene.

I gamle dager hadde man en tradisjon i landbruket. Den kan ha vært i sving siden alle gårder med trussel om straff var pålagt å brygge sterkt øl til jul – om kongen skulle komme innom. Så lenge siden er det nok! Den gang grov man en julebukk av halm midtveis ned i kornbingen. Når man så kom inn i desember visste bonden og hans kone at de med god samvittighet kunne feire jul (og brygge øl) for det som var av korn ned til halmbukken. Det som deretter var igjen i bingen, under bukken, måtte vare til de nye spirene tittet frem på vårparten.

Kanskje det er en ide å innføre en slik halmbukk igjen i den offentlige forvaltningen? Da kunne ministeren titte ned i fettbeholderen og se hvor mye som var igjen – i god tid før jul. Deretter kunne den som hadde smøransvaret rope opp om man trengte påfyll – og så var julen rettet det året også!

Et skikkelig blåmerke er avlevert på vegne av lavkarboblånissene over hele landet!