Noen tanker om rikets sikkerhet.

Aftenposten har i det siste fulgt noen tanker rundt sikkerhetssituasjonen og hva som skjedde i timene etter at bomben sprang i regjeringskvartalet den 22/7. Det har ikke vært populært i alle politiske kretser. Som øverste ansvarlige, har Hr Storberget vært uvanlig og påtagelig taus. I dag kan hovedstadsavisen fortelle at Stortingspresidenten måtte sende medarbeidere ut på gaten og spørre folk hva som skjedde – og hadde skjedd! På en direkte henvendelse til politiet fikk president Andersen beskjed om at de ikke hadde tid til å gi verken informasjon eller beredskapsinstrukser.

Dette er meget alvorlig.

Undertegnede her ingen innsikt i hvordan slike systemer arbeider, jeg har ingen fortid i forsvaret annet enn som gardemusiker i 1976-kontigenten. Den gang var begrepet ”fi” meget klart knyttet til Sovjetunionens gjøren og laden. I dag er sikkerhetssituasjonen mye mer uklar. Norge har ingen spesifikk fiende. Det er en sikkerhetsmessig utfordring, idet man høyst sannsynelig må legge inn vurderinger av et vidt omfang av potensielle fiendebilder og et tilhørende utvalg aggressive handlinger med hensikt å destablisere statsapparatet. Hver av disse bør ha et taktisk mottrekk. Det er forhåpentlig dette ansvarlig sikkerhetsmyndighet engasjerer seg mest i – ikke å overvåke nordmenns bank-overføringer av beløp større enn kr 10.000,-.

En såpass uoversiktlig sikkerhetssituasjon burde øke trykket i planarbeidet og spisse forberedelsene opp mot et eventuelt asymetrisk (gerilja-inspirert) anslag mot den norske stat. Da bomben sprang i regjeringskvartalet, burde en rekke tiltak umiddelbart vært effektuert – som en ryggmargsrefleks i sikkerhetssystemet. Da det smalt, visste ingen noen ting – og ”føre var-prinsippet” kan brukes i andre forhold enn naturvern-spørsmål. I dag bekreftet Aftenposten at ingen ting virkelig ble gjort for å sikre noe som helst i de først timene etter smellet. Ikke en gang Stortinget ble sikret eller kontrollert.

Jeg har noter meg følgende fra avisenes spalter:

• Politiet var for opptatt til å kunne assistere Stortingspresidenten.
• Statsministeren ble orientert av sitt eget personell hjemme i representasjonsboligen.
• Ingenting ble gjort sikkerhetsmessig i eller utenfor Stortinget før to og en halv time  etter eksplosjonen.
• Medlemmer av HVs nedlagte spesialavdeling var klar til utrykning, men ble holdt igjen.
• Politihelikopterets mannskaper meldte seg til tjeneste, men ble holdt igjen.
• Garden ble ikke engasjert den første tiden – ikke før dagen etter.

Jeg har like liten innsikt i viktige taktiske punkter det er viktig å sikre i Oslo dersom man skal møte et seriøst terror- eller militært anslag på bred front. Jeg vil allikevel anta at enkelte geografiske punkter, som tunellene i Oslo – både jernbane, vei og T-bane med stømtilførsler, er høyt på listen, på samme måte som enkelte strategisk viktige bygninger; Stortinget (med representanter) forsvarskommandoen med ansatte, Slottet (rent symbolsk, men viktig allikevel) i tillegg til strømtilførselspunkter som ledningsnett og trafostasjoner over hele byen er sårbare. Jeg har ikke verken lest eller sett noe om forsøk på sikring av noen av disse punktene.

Mitt hovedspørsmål er om vi nå er på vei til å få en situasjon der de ansvarlige for rikets sikkerhet forsøker å minimalisere hele hendelsen i regjeringskvartalet og skyve drapene på Utøya foran seg som forklaring på at energien og ressursene ble tappet ut der. Det tok noen timer (massemorderen var tatt 18:27 – tre timer etter) før man hadde arrestert en gjernngsmann og funnet en hovedmistenkt. Politiet har først i disse dager offisielt fastlått at han var alene. Det har tatt omtrent 100 dager! Om dette hadde vært en større bande med et bredere mål enn det Breivik hadde, hvilke forutsetninger for andre sikkerhets-vurderinger ville ha foreligget de nærmeste timene etter eksposjonen?

- Ingen.

Jeg tror ikke flybårne tyske styrker trengte stort mer enn 3 timer på marsjere fra Fornebu flyplass til Karl Johansgate da de kom på uventet besøk den 9. April 1940. Med dagens endrede sikkerhetspolitiske bilde, forhåpentlig høyere kompetanse og betydelig mer erfaring enn i 40-årene, skulle man tro at i en situasjon der regjeringskvaralet blir utradert, og styringsverket satt ut at spill, noen ville undre seg over om det var et angrep på Staten og iverksette de tilhørende, godt planlagte tiltak umiddelbart. Hvorfor skjedde ikke dette? Det spørsmålet har jeg enda ikke hørt at noen har stilt!

Hvem skal eventuelt trykke på den store panikk-knappen – og når skal det skje, dersom det vi opplevde klokken 15:25 den 22/7 i år ikke er nok?

Var det noen i sikkerhetsapparatet som sov på post eller hadde tatt tidlig helg, eller finnes ikke den posten? Har vi fått et forsvar som er fokusert på å innfri politiske mål i utlandet, mens overvåkning av og handlingsplaner for sikkerheten hjemme i egen stue er totalt fraværende? Er det derfor regjeringen så nødig vil uttale seg?

Aftenposten har, som eneste avis så vidt jeg vet, begynt arbeidet med opprullingen - med betydelig motstand, etter det jeg kan skjønne. Derfor er det all  grunn til å fortsette. Noen er interessert i at disse spørsmålene ikke blir besvart.

Jeg er usikker på hvem som skal tildeles et blåmerke, men at noen fortjener et, er jeg helt sikker på!