Den som har fulgt med i media etter 22/7 og evnet å lese mellom linjene, har kunnet observere mange små politiske ballonger og forsøk på posisjoneringer. Kampen om synlighet har pågått lenge – også under den såkalte politiske borgfreden.
Men tiden har gått siden bomben gikk av i regjeringskvartalet og alt som skjedde etterpå. Nå begynner etterpåklokskapen å vise seg. Mishagsytringene om hva politiet burde ha gjort dukker opp i media, hva som ble gjort feil, hva som ikke ble gjort, og hva som kan gjøres for å unngå at slike ”feil” unngås i fremtiden. Avisenes og andre utenforståendes spekulasjoner om tidsforbruk, helikoptre, for mange politifolk i for små gummibåter og nedleggelsen av HVs spesialavdeling til bruk mot terror kommer til å bli gjengangere, med tilhørende ekspertkommentarer.
Men hva er det kommunevalget dreier seg om?
På tross av hendelsene 22/7 er faktisk det politiske landskapet i Norge det samme som før. Meningsbrytningene som en valgkamp medfører, skal vises og forskjellene partiene mellom må eksponeres. De politiske problemstillingene i kommunene er de samme som 21/7, men endringen hos folk flest ligger i forståelsen av at det finnes noe som kan være verre enn politiske spissformuleringer! Men denne mentale endringen gir ikke bedre veier, høyere kvalitet i omsorgen, mer skolegang og kompetanseheving eller en mer fornuftig bruk av skattebetalernes penger.
De katastrofale, kriminelle handlingene gir heller ikke noen gruppering, politisk parti eller organisasjoner noen som helst rett til å eie den politiske sannheten om hva som er riktig å gjøre i den enkelte kommune de neste fire årene.
Og det er der valgkampen skal stå.
En viktig observasjon som kommer i tillegg for undertegnede, er at enkeltindividet er blitt viktigere de siste ukene. Enkeltindividet – på godt og ondt – har etter 22/7 en langt mer markert posisjon i det politiske bildet. Du og jeg utgjør faktisk en betydelig forskjell i samfunnet. Det er de daglige handlingene mennesker i mellom som faktisk utgjør livskvaliteten for oss alle. Livskvalitet utgjør summen av alle møter mellom mennesker, enten det er i forvaltning av byggesaker, nabotvister, omsorg, skole eller et restaurantbesøk. Planer, organisasjoner og systemer kommer alltid til kort når enkeltmennesker feiler moralsk eller etisk. Verdens beste HMS-plan fungerer dårlig for deg om en medarbeider på jobben absolutt vil lage livet surt for deg.
Det er hver gang to eller flere treffes, utveksler tanker, handlinger eller opplever noe, livskvaliteten blir bekreftet, forsterket, redusert eller rasert. Vi bærer på det ansvaret alle sammen – å gi hverandre livskvalitet. Da må vi også utvikle politiske verktøy, holdninger og retningslinjer som gir de ansatte i offentlig forvaltning mulighet til å gjøre det. Da må vi øke kravet til kvalitet og synlighet, transparens og gjennomføringsevne, tydelighet og ansvar – også innenfor den såkalte offentlige sektoren.
”Mer åpenhet og mer demokrati” blir fort tomme fraser og meningsløse festfloskler. Ordet og begrepet demokrati vet vi kan tolkes og forvaltes på mange måter. Å forsvare demokratiet slik vi kjenner det, krever betydelige mengder av individuell frihet, respekt og menneskerett.
Forsvares demokratiet med overvåkning og kontroll, bærer det fort galt av sted. Det er derfor vi nå bevisst må bygge på grunnmuren i sivilisasjonen slik vi kjenner den – den som heter menneskekvalitet og medmenneskelighet.
Og deretter kan vi selvfølgelig ta på oss de politiske brillene og vurdere hva det måtte være, og hva den kvaliteten skal spesifikt inneholde. Der er vi forskjellige, heldigvis. Det er det demokratiet - og valg av politikere og politiske veier - dreier seg om.
Hvilken vei ønsker vi å gå?
Valget er vårt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar