En kronikk i Dagbladet, hentet fra Dagens Nyheter, hevder at ord kan bli bærende for gruppers handlinger. Forfatteren, Ola Larsmo, er leder av den svenske PEN-klubben. Han begynner med en analyse av at de ansvarlige for en mordbrann i den tyske byen Mölln. Der brant tre personer inne. Brannstifterne hevdet til sitt forsvar at de kun ”hadde gjort det alle ville” og forsto derfor heller ikke oppstyret rundt drapene.
Larsmo undrer seg over om ikke ordene og ordenes spill og konsekvensen av bruken av ord kan føre til at ”enslige galninger” ikke kan sees isolert, selv om de opptrer alene. Ordene binder dem sammen, og ordene legitimerer gruppeforståelsen – og tilhørende handlinger. Om mange nok ønsker behov for å gjennomføre en handling, kan det alltid finnes en ”enslig galning” som virkelig gjør det vedkommende tolker at ”alle” vil ha, hevder forfatteren. Slik, som jeg oppfatter skribenten, gir han ordbærerne et medansvar for handlingen. En blogger med radikale synspunkt, enten det er til høyre eller venstre, kan slik sett bli oppfattet som – eller være - en utøvende hånds medhjelper.
Når to kommuniserer, forutsetter overføringen av kunnskap en felles forståelse for ordenes innhold. Grupper kommuniserer gjennom fellesforståelser, og grupper bruker like ord og oppfattelser av verdier som grunnlag for enighet. Politiske fremlegg er ladet med like ord uansett fra hvilken politisk avskygning man kommer fra. Honnørord er et meget kjent begrep.
Jeg er sikker på at ”personlig sikkerhet”, ”fellesskap” og ”offentlig omsorg” hver i sær kan gi både gledesfølelser og vemmelse, alt etter som hva man legger i ordene, og hvilken gruppe man hører til. Den personlige sikkerheten vil noen kople til mer politi i gatene og effektivt domstolsapparat, mens andre ønsker rett til personlig bevæpning, bodyguards og et aktiv borgervern. Fellesskapet gir samtidig rom for ”utenforskapet” en defininsjon av en gruppe som ikke ”er som oss” og ikke ”deltar på samme måte som oss” innenfor fellesskapet. De kan stemples som snyltere, unnalurere og ellers tvilsomme individer. For de fleste av oss vil offentlig omsorg klinge positivt med ”varme hender”, ”øyne som ser deg” og verdier og ressurser fellesskapet stiller til rådighet for de svake. For andre vil det samme begrepet bringe frem bilder fra guttehjemmet på Bastøy, skulte overgrep, utydelige, ugjennomtrengelige offentlige systemer med skjemaer så lange som vonde år, avslag på oppfattede rettigheter og avvisninger.
Georges Orwell behandler språkbruk i boken ”1984”. Der forklarer han myndighetens valg av meninger og verdier som ny-ord. I denne fremtidsromanen – som nå tidsmessig er langt bak oss, beskriver Orwell en verden vi fremdeles ikke vil ha, med den Store Bror som ser deg overalt – også i hjemmet ditt. Alle offentlige inngrep er formulert slik at de kun kan tolkes til beste for den enkelte. Det hjelper imidlertid lite for individet. Friheten – også et begrep Store Bror legger nye verdier inn i – forsvinner allikevel, i vår forståelse av ordet.
At våre holdninger preges av ord, og at ordenes innhold derfor endres, ser vi vår egen nære fortid. Vi har i mange år fortalt våre barn om negere, hottentotter og buskmenn. De er besunget i barnetimer og fortalt om i god-natt historier. Nå har Black Boy krydderier blitt trukket fra markedet. Negro Stålull har vel gått samme veien sammen med andre varemerker og begrep tidens tann har stilt nye krav til – og som derved er blitt verdimessig og politisk belastende. Selve produktet er like godt. Til og med Pippi Langstømpes far skal ha byttet karriere i moden alder og blitt sjørøverkaptein i stedet for negerhøvding.
Språket er fleksibelt, er under kontinuerlig endring og ordene skifter stadig innhold, relasjon og verdimessig fortolkning. Det må vi forholde oss til, men det gir ikke andre rett til å handle på våre vegne, med deres innebygde fortolkning av ordets innhold!
Det vil være helt umulig å hevde at alle skal mene det samme om alle ord etter de uhyggelige hendelsene i juli. Det vil også være helt umulig å mene at dersom noen hevder en gruppes ”fy-ord” eller flere i en blogg eller annen offentlig debatt, er vedkommende medansvarlig for det en ”gal mann” deretter gjennomfører.
Individene må alltid ta - og ha - ansvar for sine egne handlinger. Derfor blir det ekstremt viktig med utviklingen av en høy moral, forståelse for menneskeverd og utviklingen av en samvittighet - på individsnivå. Dette må bli det aller viktigste forsvar mot slike forferdelige gjerninger vi fikk veltende over oss.
En slik forståelse og verdi-identifisering ligger ikke på nasjonalt nivå – den ligger ikke på religions- eller trosnivå, det ansvaret ligger hos den enkelte av oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar