En bombe har gikk av i Norges sentrum i regjeringskvartalet - og samtidig rammet oss alle. En villmann hadde gått amokk med skytevåpen på Arbeiderpartiets sommerleir på Utøya. Rykene svirret og antagelsene haglet. NRK brukte en halv time på å komme på luften med nyheten, mens Kaggestad tipset umiddelbart direkte om eksplosjonen fra sin overføring om Tour de France.
Hvordan skal vi så forholde oss til en slik utrolig handling?
Flere sier at frykten ikke må ta overhånd, fordi det nettopp er det terroristene vil – selv om det faktisk ikke er slike som står bak. PSTs arbeid for å sikre samfunnet og forebygge slike hendelser er også et sisyfossarbeid, og en representant for politiet sa i dag at å trene på å motstå terrorhandlinger er som å trene å svømme i et basseng uten vann. Bomber slik den som ble brukt i Oslo, kan lages med gjødselmateriale etter å ha fulgt oppskrift fra Internet.
Det er en stadig mer og mer sammensatt og uoversiktlig verden vi lever i. Verdiene skifter og utfordringene blir stadig flere. Statsminister Stoltenberg sa i sin tale at Utøya hadde gått fra å være hans ungdoms paradis til å være et helvete.
Situasjonen på Utøya er jo – om mulig – enda mer utrolig enn bomben i regjeringskvartalet. En gruppe politisk interesserte ungdommer ble utsatt for angrep med skarpe våpen - med dramatisk dødelige utfall. Dødstallet er i øyeblikket passert 80, og hvor det stopper, er usikkert. Gjerningsmannen var ikledd politiuniform og lokket ungdommene frem under påskudd av å skulle redegjøre for hva som hadde skjedd i Oslo. Slikt skal bare ikke skje.
Hvordan skal Norge forsvare seg mot noe slikt? I bakgrunnen ligger jo oppfatningen av om dette er en aksjon rettet mot Norge som sådan, eller om det er en gal manns enkeltstående hendelse. Men den grunnleggende undringen gjelder om det er en eller flere som står bak. I skrivende øyeblikk vet vi ikke det.
Våre liv og vår sivilisasjon bygger jo på rettsstatens trygghet og at samfunnet har tilstrekkelig oversikt og innsikt til å kunne forsvare oss mot alle slike hendelser. Dersom en slik målsetting skal gjennomføres perfekt, er det egentlig umulig uten at Norge samtidig blir en politistat. Det vil vi ikke. Demokrati og åpenhet er våre adelsmerker, som statsministerne sa i sin tale. Stoltenbergs melding om at man skal møte denne typen angrep med enda mer demokrati kan ikke formuleres bedre. Kunnskap, åpenhet og transparens er stikkordene for et trygt samfunn. For midt mellom disse ytterpunktene; politistaten og den totale kontroll og overvåkning på den ene siden og en situasjon med fri flyt av mennesker og meninger – der befinner Norge seg. Vi må selv velge; på hvilken side av den skalaen vi vil være? Det må være åpenbart at vi skal være på den demokratiske, åpne siden av skalaen.
Men hvordan skal vi fortsett å bli i akkurat den posisjonen?
”Norge er et lite land i verden” uttalte daværende leder for KrF, Kåre Kristiansen. Nå har vel Norge faktisk blitt en del av verden, enten vi vil eller ikke. Den norske idyllen er brutt og landets jomfrudom med hensyn til vold og massedrap er fjernet for all tid. Vi går slik sett inn i en ny tid. Det er ikke tiden til å hyle opp, eller dele ut skyld, men å tenke seg nøye om.
Norge har behov for en verdidebatt. Fokus for denne handlingen ligger i spørsmålet om integrering, det flerkulturelle samfunn og at Norge faktisk er en del av en verden som stadig utvikler seg. Undertegnede legger spesielt merke til at mange samles i kirkene og tenner lys for det som har hendt i Oslo og på Utøya. Vi har alle behov for noen å snakke med. Mange trenger kirken. Kanskje overraskende mange. Kirken er et sted å meddele seg, skaffe seg innsikt og utvikle egenrefleksjon.
Solidaritet er ikke en politisk tendens eller handlingsplan. Norge er et lite land. Vi er solidariske alle sammen.
Ungdommene fra Utøya kom fra alle mulige regioner og områder i Norge. Og derfor er jeg sikker på at ”alle” i Norge kjenner en, eller vet om en, som enten var til stede eller ikke kommer hjem fra møtet på Utøya. La oss alle stå sammen om dette. Demokratiet må vedlikeholdes og det er, dessverre viser det seg, kostbart.
Den som eventuelt måtte være uenig, fortjener verdens største blåmerke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar