Treholt – også tragisk som spion?

Arne Treholt er dømt som landssviker. Han er dømt som spion til fordel for to fremmede makter – Irak og Sovjetunionen og fått sin sak etter- og overprøvet i rettsapparatet en rekke ganger.

Han har, leser vi, tilstått mange av de faktiske forhold og leveransene til Irak er aldri blitt forsøkt omstøtt, så vidt vites. Nå får vi tilflytt meldinger om at informasjonen han gav Sovjet, kunne de involverte i den Sovjetiske ambassaden faktisk skaffet seg selv fra avisene! Det blir, av presumptivt fornuftige og intelligente advokater samt støttespillere, brukt som argument for at Treholt var av de snille guttene. – En av dem med hvit hatt!

Da Treholt ble tatt, var han en viktig politisk skikkelse og byråsjef i Norge. Ved hans siste reise til Paris ble han ønsket god tur – men bare av hans kone, Kari Storekre. I kulissene på Fornebu flyplass ventet etterretningstjenesten. Han ble pågrepet på vei ut til flyet mens rullebåndet med attasjékufferten, med eller uten klistremerke, valset rundt med adskillige graderte dokument…

Dette høres ut som opptakten til en roman fra den kalde krigen, og er faktisk det. Men den er ikke fiksjon, og de siste kapitlene mangler.

Det faktum at Sovjetsamveldet kollapset ble på mange måter heldig for spionen. Han var kanskje ikke så farlig allikevel? Jo det var han – og de andre. Det faktum at han ikke hadde gitt så viktig opplysninger gjør ham kanskje til en mindre viktig medspiller? Nei, det gjør det ikke, for Sovjetunionen kunne vente. KGB visste ikke da at deres tid var ute.

Det var det norske forsvaret som inviterte byråkraten til deltakelse til utdannelse ved forsvarets høyskole. Gjør ikke det hele situasjonen mer mistenkelig? Nei, det gjør det ikke, for i hans posisjon i det politiske liv ville det vært langt mer mistenkelig om han ikke hadde blitt invitert. Da kunne han pådratt seg Sovjetunionens negative interesse – som påtroppende hovedleverandør av informasjon i statsforvaltningens indre sirkler. I overvåkningsarbeid er det alltid nødvendig å vurdere motpartens reaksjoner – både negative og positive sett opp mot om man er aktiv eller passiv i en sak. Begge handlinger – og reaksjoner er like viktige.

Og det er her vi er ved kjernen av Arne Treholt som den fortapte spion – han som aldri kom inn fra kulden. Sikkerhetsoffiser Gjøen på Rygge flystasjon ble dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Han hentet ferske fremkalte flyfoto (han hadde ansvaret for luftfotograferingen på basen) og overleverte dem til sovjet, tjente noen få kroner på sine konvolutter med bilder. Treholt hadde ikke, i følge ham selv, en gang ønske om en økonomisk gevinst av sin spionasje. Han hadde, også etter egne utsagn, et romantisk ønske om ”fred og avspenning i verden” og han ville bidra til det. Det er som å høre en kommende skjønnhetsprinsesse uttale seg. Ytterligere sammenlikninger skal jeg ikke trekke inn.

Det kan være liten tvil om at Sovjetunionen så Arne Treholt som en mulig kandidat til en av de øverste tillitsmannspostene i Norge – til og med statsminister. De hadde i hvert fall ikke råd til å tro at han ikke skulle nå høyere i rang enn han hadde da han ble rekruttert etter en orgie i Wien. Han ble sjarmert, presset og holdt varm, og bedt om å levere informasjon – som ofte var allment tilgjengelig. Dette var en helt vanlig taktikk fra Østblokken. Dersom føringsoffiserene kunne binde potensielle agenter til seg gjennom enkle oppdrag, visste de at offeret satt i saksen, og kunne deretter føres inn i enda mer bindende forhold. Andre virksomme tiltak var pengegaver eller en flaske alkohol i ny og ne. For det er sjelden man har hørt om store pengesummer for ytelser av hemmelige tjenester til Sovjet. Og man skal bare ha lest en bok av LeCarrè eller av Allistair Maclean for å skaffe seg kunnskap om fremgangsmåten. Dersom ”Spionjegeren” av Treholts banemann Ørnulf Tofte også står på pensumlisten, utdyper det forståelsen av de hemmelige tjenester.

Treholt hevdet at han ikke følte at han kunne bryte båndene til Sovjets etterretning fordi stoffet han gav dem  var så enkelt å få tak i. Når skulle han bryte båndene da? Når han måtte slite for å få tak i materiell av interesse?

Treholt var for Sovjetunionen en vandrende potensiell kjempekilde. Det spilte ingen rolle hvilken informasjon han gav dem før han ble arrestert – det viktigste var hva han kunne gitt dem etterpå, uansett hvilken posisjon han hadde fått i det norske statsapparatet. Disse kapitlene i romanen om den fortapte spion mangler heldigvis. Men det var også dette dilemmaet overvåkningstjenesten måtte vurdere – er det bedre å ha en kjent spion blant oss, enn å ha en rekke ukjente på vei inn i tjenesten? Resultatet av det valget kjenner vi. 

Om Treholt hadde blitt statsminister, hadde føringsoffiser Titov blitt marskalk av KGB. De er nok begge like skuffet.