Hvor syk må du være for å bli oppfattet berettiget til effektiv hjelp i norsk helsevesen? Hvorfor spiller ikke mindre plager noen rolle, og enkle operasjoner settes på vent i månedsvis mens sykepengene løper fritt ut av statskassen?
Hvor syk må man egentlig være for få en skikkelig overskrift i VG og Dagbladet?
Hvorfor i alle dager snakker statsministeren stadig om forsvar av likhetstanken og frykten for et delt helsevesen, når realitetene er den at ikke skatten vår strekker til for å få stablet på bena et helsesystem som fungerer, og at alle derfor i virkeligheten kan, og kanskje må, kjøpe seg forbi køene?
Dette er ikke noe annet enn regjeringens manipulasjon av velgerne og fordreining av forklaringen på hvilken tilstand helse-Norge egentlig er i!
En meniskoperasjon er en svært kortvarig operasjon – om alt går bra. Det gjør det i de aller fleste tilfelle. Det som tar tid i Norge er ventingen på å komme under kniven – i det offentlige helseapparatet – som vi allerede har betalt masse penger for. Hr Stoltenbergs ”fellesskap” har effektivt krevet inn pengene for jobben på forhånd, men når man som pasient forventer leveranse og operasjon, er det ikke mulig. Da fanges man inn av ”det store systemet” og må pent vente i kø. Lang kø. I månedsvis faktisk. Helt opp til 30 uker – eller 7 og en halv måned tar det før du får melding om operasjon av en vond menisk som er i ulage! Og det er dersom journalen og legens rekvisisjon faktisk kommer frem!
Imens åpner NAV villig lommeboken.
De rødgrønne vil nemlig ikke betale det private helsesystemet slik at man kan få køene unna og pasientene tilbake på arbeid igjen!
Kapasiteten på helseproduksjon er der. I den private, dobbeltbetalte helseverden (du har jo allerede betalt for operasjonen gjennom trygdeinnbetalingene dine!) kan man få gjennomført den samme operasjonen innen en uke – og ofte av de samme legene som betjener køen på de offentlige sykehusene! Forstå det den som kan! Dette er ren og skjær rødgrønn ideologi og uttrykk for et forstenet samfunnssyn som går ut på at alle skal være like syke, tjene like mye og bo i like hus.
Sannheten er jo, som vi andre ser, helt annerledes. Folk tjener forskjellig, bor forskjellig, og har forskjellige lideleser. Noen trives til og med! At ikke de rødgrønne kan ta inn over seg følgende observasjon:
- ”Dersom vi behandler alle likt, blir forskjellene stadig større!”
Setningen er uttalt om skolesystemet, men har også sin gyldighet i helsesektoren.
De som vil, og tar seg råd (noe de aller fleste har), betaler seg forbi helsekøene. Idrettfolk i Norge har jo for eksempel den samme status her som en middels adelsmann i England og sklir rett inn på operasjonsbordet til sportskommentatorenes analyser og supporternes forventningsfulle jubel. Målene skal jo scores, mens marathon og fem-mila må løpes.
- Det er ikke noe galt i det.
- Snarere det motsatte.
Det er en skam at vi som, slik sosialistene sier, bor i verdens rikeste land (det temaet vil jeg ta opp senere) ikke kan få rettet opp noen små helseskavanker på så kort tid som mulig. Men da må den rød-grønne regjerningen svelge den politiske kamelen at legene og de private helseinstitusjonene faktisk kan komme til å tjene penger på andres helse! Det gjør de faktisk allerede; legene og sykepleierne får jo lønn i jobbene sine!
Men regnestykket er langt bedre enn som så. Ved å øke innsatsen i den private helsesektoren og få pasienten på bena, blir inntjeningen enda større i det offentlige fellesskapets kasse der NAV-pengene ikke lenger løper ut til unødvendige sykepenger, og skatteinntekter tvert imot kommer inn i kassen fra dem som kommer seg fortere ut i arbeid.
Men det regnestykket er vel for avansert for en sosialøkonom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar