Sarpsborg vil, av flere årsaker, ikke arrangere delfinale eller sistesjansen av Grand-Prix neste år. De har erfaringer for at det krever mye. Vi leser at Fredrikstad kanskje melder seg på i kappløpet om oppmerksomhet i TV-ruten.
Det er ikke umiddelbart noen god idé.
Problemstillingene rundt dette er ikke ulikt det å kvalitetssikre kommersiell deltakelse i kommunal virksomhet, og før nå noen lurer på min grunn til å påpeke noe slikt, vil jeg si at dette faktisk handler om to viktige faktorer; kjøp og salg – og nettopp kvalitetssikring.
Alle offentlige grupperinger som kommuner, fylkeskommuner, offentlig reiseliv og halvoffentlige organisasjoner reagerer med en positiv ryggmargsrefleks når en eller annen mediekanal åpner for deltakelse og profilering. Viljen er stor og ønsket om ”å bli satte på kartet” er gjerne den gjennomgående begrunnelsen.
Det er grunn til å stoppe opp å tenke seg om.
Statskanalen NRK er den største medieoperatøren vi har i dette landet. Den er finansiert gjennom lisenspenger du og jeg må betale inn, enten vi vil eller ikke. Men det er ikke nok til å drive butikken. De vil ha mer. Derfor har de såkalte sponsorer i form av reklameplakater, som de plager oss lisensbetalere med, på hver side av populære program. Dette er dyrt betalt plassering, og som mangeårig markeds- og reklameprodusent taler jeg av erfaring. NRK har større ambisjoner enn som så – de vil ha med andre i finansieringen av store produksjoner, som det vi i Norge kaller Melodi Grand Prix. Vi skal legge merke til at merkenavnet i seg selv faktisk er feil – for konkurransen heter jo faktisk Eurovision Song Contest!
TV-produksjon er en meget kommersiell verden. Det er engasjert målere og tallknekkere som registrerer seernes minste bevegelser, og vi kan lett se NRKs febrilske panikk mot å miste lyttere og annet publikum. Både Radio og TV-flatene er delt inn i konkrete målgruppeområder. All musikk er formatert (planlagt og tilpasset) målgruppenes antatte smak. Alle pågående program viser til interessant stoff i neste program. De selger dukker, plater, videoer og reklameplass så mye de kan – og Stortinget tillater. Å delta i en TV-produksjon er ikke veldedighet. Muligheten gis fordi NRK faktisk sparer penger! Masse penger! For å få noen med på slike eventyr flagger Statskanalen heder, ære berømmelse og oppmerksomhet i TV-ruten. I dag ønsker alle å bli kjendis, og Sarpsborg strømmet til med mange velvillige hender! Nå vil de ikke mer.
Og her er vi ved min sammenlikning mellom konkurranseutsettelse og TV-produksjoner. I begge tilfelle er det forventet en leveranse av en vare – og produsenten skal levere et produkt. Jeg er sikker på at dersom Fredrikstad skal profilere seg overfor sin omverden, er det ikke den lille, blide Grand-Prixgeneralen fra Nord-Norge som skal gjøre det. Jeg er også sikker på at dersom man gjorde dette profesjonelt, og stilte konkrete produksjonskrav til hvor mange minutter visning av Fredrikstad i programmet man ville ha, antall visninger av logoer for FFK, antall eksponeringer av firmaer i gatene, antall bilder av blide fredrikstadfolk i småbåter, antall sekunder fra restaurant og turisttilbud – og deltakelse av Tambourafdelingen i premieutdelingen, ville Hr Sundnes og produksjonsstaben reagere negativt. Det er imidlertid det eneste han har å tilby!
Dersom Fredrikstad ikke kan garanteres deltakelse i selve programmets sendeflate, en aktiv plassering av byens identitet inn i produksjonen, har vi ikke noe der å gjøre.
Jeg er også helt sikker på at Kommunen, som burde være styrende partner overfor NRK, ikke har den kompetansen som skal til for å kvalitetssikre at leverandøren gjør det de skal, om vi skulle få Sundnes til å godkjenne en slik produksjonsplan.
Dét er utfordringen i en kommersiell verden. Det er også sannheten for å oppnå den nødvendige kvalitet når man kjøper en vare – og det er hemmeligheten for å sikre kvaliteten i konkurranseutsettelser av offentlige virksomheter.
Man skal ha det produktet man betaler for – og er tjent med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar