Mat i Norge handler om pris, ikke kvalitet!

I Norge tjener bare 4 store aktører penger på mat. Norgesgruppen, Rema, ICA og Coop har delt markedet - og lommebøkene våre - mellom seg. Noen mener at de tjener for mye penger, men Kolonialsergeant Reitan jr sier at ”marginalene er bare omkring 3%”. For oss andre, som forstår prosentregning, er ikke det tallet så stort. Men når de små prosentene hoper seg opp, blir sluttresultatet hyggelig – også for matvarebransjene underoffiserer.

Matministeren som tilfeldigvis også er politisk overhode for landbrukssektoren i dette landet, har initiert en undersøkelse om matvareomsetningen i Norge.  Hr Steensnes la frem resultatet sist uke. Da påpekte avisene i tett rekkefølge at landbrukssamvirkets rolle, norsk beskyttelsestoll og embargoanstrengelser ikke var med i betraktningene og vurderingsgrunnlaget. Slikt blir det selvsagt avisoppslag av.

Og hr Brekk ble sint. 

Ministeren ble Ikke sånn Navarsete-sint, men nok irritert til at media ikke gikk lenger anstrengelsen for å avdekke og gå lenger inn i agrarprodusentenes påvirkning på våre matvaner. Han skulle ha seg frabedt en roting i sine stall og fjøs på jakt etter noe som kunne gi en annen forklaring, eller kanskje en delforklaring, på de norske særhøye matvareprisene.

Det er allikevel en ting til jeg savner; Bent Stiansens rop på matkvalitet! I et TV-program for noen tid siden dro han frem en kylling fra et land vi overhode ikke kan sammenligne oss med; Frankrike. Han påpekte helt riktig, at dersom norske matvarekjøpere bare ville betale litt mer pr stk, så ville vi fått kylling som hadde fått leve litt lenger og lykkeligere før de havnet i kjølediskene. Han viste til og med frem en slik god Brest-kylling; rund over buken, struttende av god smak og potensiale til deltakelse i en rekke fantastiske retter. Han dro også frem ett annet eksemplar fjærkre; den typiske norske ”grillkyllinga”. Plastinnpakket, inntørket, brunrød, smakløs og usedvanlig kjedelig. Den hadde ikke potensiale til noe som helst! Den var rett og slett død – på alle måter.

Så, hvor ligger ansvaret for våre dårlige matvaner og høye priser?

Bøndene hevder at de produserer trygg mat for norske bord og ganer. Kolonialfamiliene hevder at de ekspederer den maten de kan få tak i til så lave priser som mulig. Staten, som har en betydelig inntekt av omsetningen og store interesser i å begrense innførsel av godbiter fra utlandet, peker på den ene parten og sier ”skurk”, du må gi fra deg større deler av inntektene dine til noen som trenger det bedre – Fellesskapet!

Det var, sist jeg undersøkte, lov å tjene penger i Norge. Om 3 % avkastning er mye eller lite vet jeg ingen ting om, men jeg ser at haugen av penger i grossistsystemet blir stor på slutten av året. Det må bety at operatørene er flinke.

Bøndene er ikke like dyktige. De har stilt seg slik at politikere som landbruksminister Brekk og andre setter rammer og betingelser for deres virksomhet det ikke er mulig å bøye det aller minste på. Det er visst ingen i landbruket som tjener mye penger. For norske bønder er det mer rovdyrskader, nedleggelser og tildeling av bygdeutviklingsmidler fra Innovation Norge krigen står om, leser vi. Produktutvikling har dårlige tider der på gården, statstilskudd er en langt sikrere inntektskilde – om ikke gården må nedlegges på grunn av endrede rammebetingelser, som forbud mot oppdrett av pelsdyr.

Imens står vi der i kassekø med trillekurven fylt med noen av verdens dyreste og dårligste matvarer, beskyttet av tollbarrierer og en minister som ikke vil diskutere realitetene i matvarevarehandelen.

Tenk over det når du skuer det triste paprikabefengte plastinnpakkede fugleskroget i kjøledisken neste gang. Men husk at den ikke koster mer enn 29,90, og det er ikke på tilbud en gang.

Kanskje matkvaliteten og prisene i Norge tross alt er fortjent?