Arbeiderpartiet forer gjøkungen.

Idretten får mer midler, vokser og tar større plass i det kulturelle redet. For det er faktisk Arbeiderpartiet, som av en eller annen grunn ikke lenger er norsk, som definerte idretten inn til kulturen gjennom det utvidede kulturbegrep. Menn i kortbokse med og uten ball sammen med ulike lange og høye hopp av begge kjønn var kultur, fikk vi vite for noen tiår siden. Det kan synes som om det nå er idretten som spiser opp budsjettene og blir det eneste kulturelle innholdet i Aps kulturelle trimbag.

Det er liten grunn til å være beroliget når statsministeren er lettere oppgitt over kulturen i en samtale med Aftenposten. Det er jo bare å stemme på oss, mener han, så skal alt gå vel – også for kulturen! Slik taler en sann arrogant ettpartisosialist i et valgår. Vi, sier han, kan ikke ta ansvaret for om de borgelige eventuelt vil gjøre noe annet enn det hans regjering har til sinne – å gi mer til kulturen over statsbudsjettet, senere.

Det er da merkelig at idretten ikke vil gjøre det på denne måten – å få tildelt ekstra midler over statsbudsjettet.

Kan det ha noe med tidligere erfaringer å gjøre?

Kanskje det er mer utrygt å oppnå tildeling av milde gaver etter stadige budsjettkamper i Stortinget? Det er en grunn for alt – og her heter grunnen penger. Statlige bevilgninger er alltid usikre.

Det signalet Arbeiderpartiet nå sender, er at kulturens grunnleggende økonomiske sikkerhet svekkes, selv om beløpet fra tippemidlene kun er ti prosent av det totale kulturbudsjettet. Nettopp fordi tilskuddet fra tippemidlene er så lite, burde dette vært en ikke-sak. Usikkerheten overtiger langt tallenes størrelse. Dette er en helt unødvendig maktpolitisk markering fra parhestene idrett og partipolitikk. Men som kjent er fotball en arbeideridrett.

Staten råselger det norske folk drømmen om en annerledes millionærtilværelse. I beste sendetid på statskanalen NRK får vi greie på at pengepremier i millionklassen og vel så det fra Lotto, Tipping, Joker og hva det måtte hete, med mild hånd strøs ut over det ganske land. Lykken står i kø, bare du betaler din skjerv til monopolet.

Og det er her gjøken ligger begravet.

Mens Giskes ”snille” spillmaskiner har vunnet innpass i kiosker og forretningssentra, har inntektene blitt dårligere for blant andre idretten. De organisasjonene hadde tidligere store inntekter av de antatt mer agressive automatene - som de selv betjente. Slik kunne ikke Giske, som kulturminister, ha det i Norge. Vi ble vitne til at de spilleavhengige ble skjøvet foran i kampen om automatpengene. Vernet mot de private inntektene var viktigere enn å ta vare på selvfinansierende frivillighet som idrett og musikkorps. Monopolisten Staten overtok butikken, idretten gråt over spilt melk og tapte penger på Aps landsmøtes skulder.

Resultatet uteble ikke, den utøvende kultur ble brutalt skjøvet mot redekanten av APs delegater. Det er langt ned fra det trygge leiet i Tippemidlenes favn – og redningsnettet er lite og spinkelt. Det vet idretten, som legger seg jublende vel til rette og med gapende munn venter på mer foring.

Det kan bli en realitet at 17. mai blir uten korps og musikk. Kulturen på grunn– og massenivå er sulteforet i årevis, og tror faktisk at det skal være slik!

Hvorfor er det ikke bygget et riksanlegg og konsertsal for korps, brass, janitsjar og orkestermusikk i dette landet? Når ble unger i korps og foreldre med musikk-engasjement premiert for innsatsen?

Dette skjer ikke før vi kan juble om OL og VM-gull i musikk og marsjering, eller at  togene 1. mai tyst på må gå til lyden fra i-Pods gjennom øreplugger og hodetelefoner.

Fremad marsj!