Når andre må betale.

I dagens (12/3-11) Fredriksstad Blad kan vi lese at Staten ønsker at kommunen skal overta ansvaret for flere mindreårige asylsøkere. På riksnivå har man uttalt og vedtatt at Norge bør og kan overta ansvar for flere mennesker i en slik vanskelig situasjon enn vi har gjort tidligere.

Men staten har et usedvanlig dårlig praktisk botilbud til denne gruppen mennesker. Derfor må de bosettes i kommunene.

Kommunene har mange former for ansvar og aktiviteter; moralske, lovhjemlede og ønskede – og penger er det alltid for lite av. Å ta ansvar i politikken dreier seg dessverre derfor mer om å si nei, enn å si ja. Det er når en part – Staten, sier at ja, vi påtar oss ansvaret, og kommunen som utførende enhet sier; nei, det har vi ikke råd til, at verden blir vanskelig. Ikke bare for asylsøkerne, men også i lokalpolitikken.

Det er åpenbart at Norge som land bør kunne hjelpe mange mennesker som har det vondt. Det er like åpenbart at det er en stor utfordring. Gudmund Hernes sa som helseminister, at ”det er ikke helse nok til alle.” Det kan vi også si om trygghet og velferd.

Når Staten legger sterke føringer for lokalpolitikken på en slik måte som vi har sett i det siste, og sniker seg vekk fra regningen, undrer man på hvor det ble av det lokale selvstyret i dette landet.

Så vidt jeg vet, er Statens andel i Fredrikstadpakken for å avhjelpe trafikken i byen på omkring 4% av de totale kostnadene. Resten deles på bilistene med bompenger, og fylket/kommunen med bevillinger. Der 96% av midlene kommer annet steds fra, forlanger Staten med sine stakkars 4/100 at de ikke bare skal ha hånden på rattet, men styre hele utviklingen av prosjektet.

Når staten satte i gang og lovet full dekning av barnhager over hele landet ble det fort klart at privat initiativ måtte inn for å gjennomføre drømmen. (At ideen om at staten er en bedre barneoppdrager enn mor eller far til de barna det gjelder, skal ikke tas opp her, men kommer sikkert i et senere innlegg!)

Økonomien kom på plass, barnhagene ble bygget, og barna strømmet til barnehagene – også de private. Så, til Statens (les: regjeringsmedlemmenes) store overraskelse, var det noen som greide å tjene penger på dette! Tjene penger på barn – det lyder nesten som Traficking når det kommer ut av de rette munnene. Tjene penger på tilskudd fra fellesskapets kasse høres ut som tyveri når hr. Stoltenberg jr. ytrer seg i beste sendetid på statskanalen.

Jeg skal ikke være så ufin å gå i dybden om inntjening på oljefondets midler og aksjeplasseringer for den ansvarlige megleren. Vedkommendes inntekt ble vel, i følge media, et par årsbudsjett for samtlige norske barnehagers inntekt - i en sveip for en mann. Statens mann. Jeg kan kun se at Staten setter seg til doms over enkelte, mens andre slipper elegant unna.

Staten vil at vi skal gi av vår varme og omsorg og ta imot barn som er godkjente asylsøkere. Men Staten vil ikke betale som de har lovet, kan vi lese. Jeg er sikker på at en debatt om dette temaet kommer opp – og svaret fra Staten og andre rødgrønne blir ganske enkelt – folk i  Fredrikstad må pålegges mer eiendomsskatt.

En tidligere finansminister fra Arbeiderpartiet, Brofoss, uttalte seg omtrent slik; ”det er ikke grenser for hvor mye skatt folk tåler, bare de blir vant til det”. Når hr. Stoltenberg jr. nevner fellesskapets midler, har jeg en sterk mistanke om at han betrakter alle penger – dine og mine inntjente midler og formue også – som fellesskapets. Vi har bare fått låne dem en kort stund for å se på dem før de skal returneres tilbake til statskassen. Med en slik innstilling finnes det ingen grenser for økonomiske inndragninger Staten og rødgrønne representanter kan kreve av kommunene og innbyggerne. Når fellesskapet trenger pengene dine, forsyner staten seg.

- ”Han bak betaler”, var en måte å snike på trikken i Oslo på når vi kjørte gullfisken fra Nasjonal til Majorstuen. Den som uheldigvis var sist i køen frem til trikkekonduktøren risikerte å få regningen, og andre slapp gratis ut døren foran.

Det ser ut som om trikset virker fremdeles.