Vi har i dag offentlig handlingslammelse fordi det alltid er påkrevet med minst en utgreiing til før arbeidet igangsettes. Frykten for de ukjente motstandere griper om seg i det departementale styringsverk – og er truende for offentlig fremdrift og gjennomføring av ethvert prosjekt. Konsekvensutredning er blitt det aller viktigste i det siste. Og bare det å sette i gang en konsekvensutredning oppfattes som så farlig at det må utsettes – fordi resultatet kan bli at man skal utarbeide en plan. Og en plan kan føre til et prosjekt, eller et nytt dokument, som skal sendes til høring. Deretter kan høringen kanskje kunne føre til at man må utarbeide en konkret fremdriftsplan – dersom ikke høringen medfører innspill som medfører så store endringer i prosjektet at hele papirbunken må omarbeides og deretter sendes ut til en ny høring med en ny, deilig utsettelse av prosjektet som eneste alternativ.
Hvorfor har den offentlige forvaltning denne enorme interessen for konsekvens-utredninger og forplaner, høringer og prosjektanalyser? Jo – ethvert igangsatt tiltak fører til en reaksjon – og i mange tilfelle til og med en motreaksjon. Det er alltid noen som ikke vil ha tiltaket satt i gang! Problemet ligger i at ingen offentlige institusjoner og plangrupper vil ha noe bråk. Den offentlige ryggmargsrefleksen er at vi har hatt nok Alta-aksjoner! Slike må for enhver pris unngås. En ellers brukbar minister kan jo miste jobben av mindre. Energiministeren ble sikkert glad da det ble oppdaget at aksjonsgruppene i Hardanger var innleid demonstrasjonskraft som arbeidet innenfor tariffen og gikk hjem når gravemaskinene virkelig kom.
En konsekvensutredning har nemlig også det formål at man skal synliggjøre og potensielt forminske all motstand – og helst fjerne den helt. I Norge råder ønsket om at vi skal alle være like, mene det samme og holde kjeft samtidig. Konsensus om gjennomføringen er ønskemålet i enhver saksbehandlers, og ministers, liv – da har de en god dag på jobben. Men kan det skje det noe da?
Nei!
Det skjer ingen ting – og nå er vi ved overskriftens hovedinnhold. Når alle mulige motstandere og meningsytrere har utsettende veto og innsigelsesrett, skjer det ingen ting, fordi den som skal ha gjennom et prosjekt, uansett hvor flott og bra det er, samtidig må arbeide for å sikre seg en enstemmig og rungende taushet! Frykten for meningsminoritetene dirigerer på den måten enhver fremdrift gjennom et forsiktig men allikevel meget tydelig diktatur. De har utviklet forståelsen av å ha hevd på rettigheter, innsigelser og utsettelser mot ethvert prosjekt ved å vise til tap og lidelse. Den frykten for motstand og eventuelle tumulter i pressen eller foran Stortinget denne ”gruppen” representerer er så sterk i politikken og den offentlig forvaltningen at alle prosjekt må sendes til høringer i alle retninger for å minske eller fjerne faren for en dårlig overskrift. Opprettelse av interessegrupper og –kontorer, -råd og -forbund er en vekstnæring uten sidestykke i Norge. Advokatene ser ut til å ha gode dager.
Det sier seg selv at den som får en ide først, tilhører mindretallet, ellers hadde jo alle tenkt akkurat den samme tanken samtidig. Når prosjekter skal gjennomføres basert på en ny ide, må det derfor bli motstand. Det skjer helt naturlig fordi det er så mange som ikke liker dette nye, hva det enn måtte være; garnfiske, spinnemaskiner, hjulet, strømkabler eller mer vann- og atomkraft. For ikke å nevne jernbane. Det er som kjent en helt ny oppfinnelse fra 1829! Og motstanden mot nye prosjekt og den tilhørende støy blir derfor alltid høylytt og svært ubehaglig for den som vil gjennomføre.
Vi har dårlig grobunn for nye idéer i dette landet. Gründere og innovatører har smale kår. Det er derfor vi nok ser at fremdriften i togsaken ikke kommer til å vinne frem før et annet transportmiddel – som ikke er direkte underlagt offentlig tankegang, forvaltning og styresett – vinner markedet. Bilen er en utmerket innretning i så måte.
Det er derfor offentlige myndigheter må bruke tvang, straff og skatteskruen for å få ”folk flest” til å bruke de flotte tiltakene som settes i verk. Folk vil ikke ha dem – ofte er de også gått ut på dato. Folk fleste vil ha noe effektivt og brukervennlig, men i den offentlige virkeligheten må slike tiltak utredes og konsekvensbehandles først, for å finne frem til alle dem som kanskje kan komme til å ha innsigelser - eller lide under det nye tiltaket! Der stopper saken opp og den dør ofte før prosjektet har kommet i gang.
Vi får neppe noen jernbanespor - verken enkle eller doble til og gjennom Fredrikstad - før i 2060 eller deromkring. Og vi må vite at det bare kan skje dersom de som nå går på ungdomsskolen får barn - som har lyst til å utdanne seg til jernbaneingeniører! For det er ikke ungdommen i dag som i følge planen skal bygge jernbanen gjennom Østfold. Det er deres barn som skal gjennomføre planene deres oldeforeldre (dagens offentlige komiteer, referansegrupper og prosjektansvarlige) tegnet ut, om fremdriften går i det tempoet vi nå ser. Det vil si, det kommer bare til å skje dersom vi ikke finner en eller annen verneverdig parasitt ett eller annet sted langs ruten! Knutsen og Ludvigsen hadde et godt innlegg om dyr i tuneller. Og det dyret er sikkert ”mulig verneverdig”.
Og dermed er vi tilbake til høringsrundene igjen!
Ikke kjøp billett på Østfoldbanen i år.
- Spar det til dine oldebarn.
Carl Henrik Amundsen
Organisatorisk nestleder i Fredrikstad Høyre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar