Arbeiderpartiet liker ikke privat initiativ.

Ingen liker unnalurere eller lovbrytere. Ingen vil at noen ansatte skal være tvunget til å sove på jobben eller gå tredoble skift som setter sikkerheten på prøve – for ikke å si i fare.

Men dersom noen vil jobbe mye uten fare for andre, for å tjene penger, så mener Arbeiderpartiet at det er må være forbudt. En ansatt omfattes av arbeidsmiljøloven, og det er nødvendig å ha en slik. Det har offentliggjøring arbeidsforhold i offentlige så vel som i private bedrifter i den siste tiden understreket behovet for. Det finurlige er imidlertid at dersom en ansatt gjerne vil arbeide mer i den bedriften der vedkommende allerede er ansatt, og gjør en god jobb –og arbeidsgiver gjerne vil det samme, rammes dette initiativet av den samme loven! Du skal ikke jobbe mer enn Staten sier – i den samme bedriften!

For om den ansatte har arbeidsevne ut over det normale, og vil tjene mer penger, er det ingen ting i veien for at han eller hun går over gaten til konkurrenten og får et biarbeid. Der kan lommeboken fylles, jobben bli gjort, og alle bli fornøyd.

Hvordan virker dette?

Den som vil arbeide –og trives hos sin hovedarbeidsgiver blir kriminalisert ved å ”jobbe for mye” samtidig som arbeidsgivere som gjerne vil benytte arbeidstakerens innøvde attraktive arbeidskraft blir også kriminalisert og må se at konkurrenten over gaten nyter godt av den samme arbeidstakeren. 

Norge trenger initiativrike privatansatte og må ha et blomstrende privat næringsliv. Man kan ikke forvalte seg til rikdom og utvikling. Utvikling krever et enagsjement langt ut over det man finner i offentlige korridorer og "offentlig sektor". Det er ikke lett verken å starte egen bedrift, eller å være lovlydig arbeidsgiver i Norge. En regnskapsfører sa dette slik; ”starter du bedrift i dag, er du lovbryter i morgen. Enten du vil eller ikke.” De reglene som omfatter næringsvirksomhet er innfløkte, omfattende og legger betydelige sperrer for initiativ.

Her er det på tide å myke opp både det ene og det andre, men når vi har en rødgrønn ledelse i landet der holdningen er at Staten har rett og ”ingen skal tjene mer enn statsministeren” er det en lang vei å gå.